Hvor dro de 12 Apostler
Hvorfor er sannheten om reisene til de tolv apostler blitt holdt tilbake fra offentligheten? Vi kan lese om Paulus' reiser til Kypros, Lilleasia, Grekenland og Italia. Men reisene til de tolv apostler er innhyllet i et mysterium. Hvorfor?
Er det ikke merkelig at mesteparten av Det nye testamente etter Apostelgjerningene ble skrevet av Paulus og ikke Peter?
Hvorfor forsvant både Peter og de andre apostlene plutselig av syne etter at Peter, da han var i Kornelius' hus, satte i gang forkynnelsen av Evangeliet til hedningene? Og hvorfor var det bare Peter og Johannes som i et flyktig øyeblikk dukket opp i Jerusalem ved den sammenkomst som er nedskrevet i Ap.gj. 15?
Etter Ap.gj. 15 leser vi bare om Paulus' forkynnelse for hedningene.
Hva er årsaken? Hva skjedde med de tolv apostler? La oss komme til bunns i denne saken!
Det er nemlig en årsak til at reisene til de tolv apostler har vært innhyllet i et mysterium -- inntil nå.
Du er antakelig blitt fortalt at Jesus valgte seg tolv apostler og ordinerte dem. Deretter sendte han dem til jødene forat de skulle preke for dem først, og da jødene som en nasjon forkastet budskapet, har du antakelig trodd at de da vendte seg mot hedningene. Dette er langt fra sannheten!
Det var apostelen Paulus, som flere år senere ble kalt en spesiell apostel, som fikk i oppdrag å bære Evangeliet til hedningene.
Jesus kom med denne forsikring til Ananias, som ble sendt for å døpe Paulus: "Gå av sted!" For han, Saulus, som fikk navnet Paulus, er "et utvalgt redskap for meg til å bære mitt navn fram både for hedningefolk og konger og for Israels barn" (Ap.gj. 9,15).
Det var Paulus, og ikke en av de tolv, som sa: "Fra nå av går jeg til hedningene" (Ap.gj. 18,6).
Jesus ville ikke kalt Paulus til å være en spesiell disippel som skulle forkynne Evangeliet for hedningene hvis de tolv apostler hadde fått dette oppdraget.
Jesu befaling forteller
Legg merke til det overraskende svaret i Matt 10,5-6: "Disse tolv sendte Jesus ut og bød dem: Gå ikke på veien til hedningene, og gå ikke inn i noen av samaritanernes byer, men gå heller til de tapte får av Israels hus!"
Jesus mente akkurat hva han sa! Han "bød dem". De tolv fikk ikke lov å forkynne Evangeliet blant hedningene. Det var Paulus som fikk dette oppdraget. De tolv skulle i stedet gå til "de tapte får av Israels hus" -- de tapte ti stammer!
Riktignok sendte Jesus Peter til Kornelius (Ap.gj. 10-11) for å åpne Evangeliet for hedningene, men Peters livsoppgave var å forkynne Evangeliet til "de tapte får av Israels hus". I egenskap av "sjefsapostel" åpnet Peter bare døren for hedningene. Det var Paulus som gikk gjennom døren og brakte Evangeliet til nasjonene. Som "sjefsapostel" dro Peter bare én gang til samaritanerne, som var "hedninger". Men det var ikke for å bringe Evangeliet til dem. Filip hadde gjort det! Peter og Johannes bare ba for samaritanerne, om at de måtte få Den Hellige Ånd (se Ap.gj. 8,5.14-17).
Nå vet vi til hvem de tolv apostler ble sendt. De ble ikke sendt til hedningene, men til "de tapte får av Israels hus". Det var Paulus som dro til hedningene.
Nå skal vi se nærmere på hvor Peter og andre av de tolv apostlene dro etter at de hadde forlatt Palestina.
Dette har vært en av historiens best bevarte hemmeligheter! Hvis verden hadde vært klar over hvilke land de tolv apostlene dro til, ville Israels hus aldri vært tapt av syne! Men Gud hadde en hensikt med at identiteten til Israels hus ikke skulle bli åpenbart før i vårt pulserende århundre. Det er mange som ikke forstår hensikten med dette.
"Israels hus" identifisert
Fra sønnene til Jakob -- som fikk navnet Israel -- utgikk tolv stammer. Under kong David ble de forent som én nasjon, Israel. Etter at Davids sønn Salomo var død, ble de tolv stammene splittet opp i to nasjoner. Juda stamme skilte seg fra nasjonen Israel for å støtte den konge som Israel hadde forkastet. Benjamin gikk sammen med Juda. Den nye nasjonen ble opprettet, med Jerusalem som hovedstad. Denne nasjonen ble kjent som "Judas hus". Innbyggerne ble senere kalt jøder.
De andre ti stammene, som forkastet Salomos sønn, slo seg ned i den nordlige delen, med Samaria som hovedstad. De ble kjent som "Israels hus". Hele bøker i Det gamle testamente skildrer maktkampen mellom Israels hus og Judas hus. Første gang ordet "jøde" blir nevnt i Bibelen, er i forbindelse med Israels konge som allierer seg med Syrias konge for å drive jødene bort fra Eilat, som var havnebyen ved Det røde hav (2 Kong 16,6-7).
De nordlige ti stammene, Israels hus, ble beseiret av det mektige Assyria under en tre år lang beleiring (721-718 f.Kr.). Befolkningen ble ført i fangenskap bortenfor elven Tigris og bosatt i Assyria og medernes byer rundt innsjøen Urmia, sydvest for Det kaspiske hav. Assyrerne brakte nå hedninger fra Babylon til de nå forlatte byene i Samarias land. Disse hedningene (2 Kong 17) var på Jesu tid kjent som samaritanere.
Israels hus vendte aldri tilbake til Palestina. Nasjonen ble kjent som "de tapte ti stammer". Det var til dem Jesus sendte de tolv apostler!
Judas hus, senere kalt jøder, ble fortsatt boende i Palestina helt fram til Babylons beleiring, som begynte i 604 f.Kr. Juda ble da bortført til Mesopotamia. Sytti år senere vendte de tilbake til Palestina. I senere historie ble de til vanlig kalt "Israel" fordi de var de eneste etterkommerne etter Jakob -- Israel -- som nå bodde i Palestina. De ti stammene -- Israels hus -- forsvant av syne i det land de ble bortført til.
Jesus "kom til sine egne", Judas hus, og "hans egne tok ikke imot ham" (Joh 1,11). Jesus nedstammet fra kong David, som var av Juda stamme. Da hans eget folk, "jødene", forkastet ham, vendte han seg ikke mot hedningene. Det var Paulus som gjorde det.
Jesus sa i stedet til den hedenske kvinnen: "Jeg er ikke utsendt til andre enn de fortapte får av Israels hus" (Matt 15,24).
For senere å kunne oppfylle denne guddommelige misjon -- for Jesus ble naglet til Golgatas kors for å betale for syndene til hele verden -- bød han sine tolv disipler. De fikk befalingen: "Gå til de fortapte får av Israels hus".
De gjorde det, men historien har mistet av syne hvor de dro! Reisene har vært innhyllet i et mysterium fram til nå.
Historien til den nytestamentlige menighet er bevart i Apostelgjerningene. Men har du noen gang merket deg at Apostelgjerningene slutter midt i fortellingen? Lukas gjør seg ikke engang ferdig med beretningen om Paulus etter at det toårige fangenskapet i Rom var over!
Hvorfor?
Du vil finne svaret i Jesu befaling til Paulus. Til og med før Paulus ble døpt, hadde Jesus planlagt det framtidige arbeid han skulle utføre. Paulus skulle preke for hedningene, noe han gjorde på Kypros, i Lilleasia og i Grekenland. Senere skulle han stå fram for konger, noe som skjedde under det to år lange fangenskapet i Rom. Mot slutten av denne toårsperioden, der ingen anklagere hadde stått fram, ville Paulus ifølge romersk lov automatisk blitt satt fri. Det er her at Lukas på merkelig vis avbryter beretningen om Paulus' virksomhet. Se Ap.gj. 28,31.
Men Paulus' tredje oppgave var ennå ikke utført! Jesus hadde valgt Paulus til en trefoldig misjon: "å bære mitt navn fram både for hedningefolk og konger og for Israels barn" (Ap.gj. 9,15). Der ligger svaret. Også han skulle avslutte sin gjerning blant de ti tapte stammer!
Lukas fikk ikke lov av Jesus til å nedtegne i Apostelgjerningene de siste reisene i Paulus' liv. Dette ville avslørt hvor Israels barn befant seg!
Det var ikke i Guds timeplan å gjøre dette kjent på den tid. Men nå, i denne klimaktiske endens tid, er tiden kommet for å rulle til side historiens tåkeslør og vise hvor de tolv apostler dro.
La oss gå til Jakobs brev. Til hvem er det skrevet? Les selv: "Jakob, Guds og Herren Jesu Kristi tjener, hilser de tolv stammer som er spredt omkring i landene" (Jak 1,1).
Det er trolig at du aldri har lagt merke til dette før. Denne boken er ikke henvendt til hedningene. Den er heller ikke henvendt spesielt til Juda, eller jødene. Den er adressert til alle de tolv stammene. Både til Judas hus og Israels hus, de tapte ti stammer.
Har du noen gang merket deg at Jakobs brev, i likhet med Apostelgjerningene, slutter brått uten de vanlige hilsener? Les selv: Jak 5,20.
Sammenlign med brevene til Paulus. I det originale, inspirerte greske nytestamente slutter alle brevene til Paulus med et Amen. Alle de fire evangeliene slutter med et Amen. Åpenbaringsboken slutter med et Amen.
Dette lille ordet Amen er avledet av hebraisk og betegner fullendelse. I King James, den autoriserte oversettelse (de fleste moderne oversettelser er uriktige, og i mange tilfeller blir den riktige endelsen skjødesløst utelatt), slutter alle de nytestamentlige bøker med et Amen, bortsett fra tre av dem: Apostelgjerningene, Jakob og 3 Joh. I disse tre brevene, og bare i dem, forekommer ikke ordet Amen i den inspirerte greske grunntekst. Det er utelatt med hensikt. Hvorfor?
Hvert manglende Amen er et spesielt tegn. Det indikerer at Gud ønsker vi skal forstå at enkelte manglende opplysninger ikke skulle forkynnes for verden før i vår tid, da Evangeliet blir spredt over hele verden som et endelig vitne før avslutningen.
Gud utelot med hensikt fra Apostelgjerningene de avsluttende kapitler av historien til den første sanne menighet. Hvis dette var blitt tatt med, ville identiteten til Israel og hvor de befant seg, blitt åpenbart! Det er en del av Guds plan at Israels hus skulle miste sin identitet og tro de var hedninger.
Hvis Jakobs brev hadde sluttet med den vanlige hilsenen, ville Israels nasjoner blitt avslørt. Paulus avslutter ofte brevene sine med navn på steder og personer. Se f.eks. de siste versene i Romerbrevet, Kolosserne og Hebreerbrevet. Dette er hva som mangler med hensikt i Jakobs brev.
Og hvorfor mangler det korte 3. Joh et Amen? La Johannes fortelle selv: "Jeg kunne ha mye å skrive til deg, men jeg vil ikke skrive det til deg med penn og blekk" (3 Joh 13). I sitt brev avslører Johannes en hedensk sammensvergelse. Det var et diabolsk forsøk av Simon Magus og hans falske apostler på å vinne kontrollen over Guds sanne menighet og paradere som "kristendom". Gud tillot ikke Johannes å bekjentgjøre i klar tale navnene på lederne av denne sammensvergelsen og den by de virket fra. Dette er grunnen til at Johannes avslutter brevet sitt så brått. Det manglende Amen er et tegn som forteller oss at vi skal lete et annet sted i Bibelen etter svaret. Hvis du har øyne som ser, er svaret beskrevet i Åp. 17, Ap.gj. 8 og mange andre steder i Bibelen. Tiden er nå kommet da denne sammensvergelsen skal avsløres (2 Tess 2), like før Jesus kommer tilbake.
Men la oss vende tilbake til Jakobs brev et øyeblikk.
Striden avslører hvor
Jak 4,1 forteller at at det pågikk stridigheter blant Israels tapte stammer. "Hvorfra kommer all ufreden, og hvorfra kommer all striden blant dere?" spør Jakob.
Hva slags strid eller krig var dette? Blant jødene var det ingen strid eller krig før opprøret mot romerne flere år senere.
Disse stridighetene eller krigene identifiserer det tapte Israels hus -- de land hvor de tolv apostler dro. Jakob skrev brevet sitt ca. år 60 e.Kr. (Ifølge Josefus led han martyrdøden noen år senere.) Verden hadde for øyeblikket fred, kuet av frykten for romersk militær-intervensjon. Like før år 60 e.Kr. var det bare to steder i verden der det pågikk kriger og stridigheter og kamper blant sivilbefolkningen. Når du oppdager hvilke områder det dreier seg om, vil du også ha lokalisert hvor de ti tapte stammene Jakob skrev til, befant seg. Alt man trenger å gjøre, er å lete i de militære opptegnelser for perioden like før og opp til år 60. Resultatene vil overraske deg! De to landene var De britiske øyer (med ufred og kamper som brøt ut i år 60, da Iceni-stammen under Boudicea gjorde opprør), samt Parterriket.
Men disse to landene var ikke de eneste stedene Israels hus i eksil dro til. Vi slår opp til 1 Peter.
Hvem skrev Peter brevene sine til? Her står det: "Peter, Jesu Kristi apostel -- til de utvalgte, de som er utlendinger og er spredt omkring i Pontus, Galatia, Kappadokia, Asia og Bitynia" (1 Pet 1,1).
Disse var ikke hedninger. Peter var ikke hedningenes apostel (Gal 2,8). Paulus var det. Peter var "sjefsapostelen" for de tapte får av Israels hus.
Legg merke til ordet "utlendinger". Det betyr ikke hedninger. Det greske ordet er parepidemos, som betyr "en fastboende utlending", bokstavelig talt "en fremmed ved siden av". Det refererer ikke til hedninger, men til ikke-hedninger som bor blant hedninger som fremmede og utlendinger. Abraham var f.eks. en fremmed, en utlending da han bodde blant kanaanitt-hedningene i Palestina.
Peter henvendte seg til deler av de ti tapte stammene som bodde blant hedninger som fremmede og utlendinger. Han skrev ikke i første rekke til jødene. Han ville ikke tiltalt dem som "utlendinger" fordi han selv var jøde.
Legg merke til de områdene Peter nevnte i sitt brev. Kan hende må du se etter i et bibelatlas for å lokalisere dem. De ligger alle i den nordlige delen av Lilleasia, det som nå er det moderne Tyrkia. Disse områdene lå like vest for Parterriket!
Paulus prekte ikke i disse områdene. Han tilbrakte flere år i den sydlige, eller greske del av Lilleasia. "Men jeg har", sa Paulus, "satt min ære i å forkynne evangeliet der hvor Kristi navn ikke før var nevnt, for at jeg ikke skulle bygge på en grunnvoll andre hadde lagt" (Rom 15,20). Paulus forkynte ikke i de områder der Peter og andre av de tolv apostler hadde brakt Evangeliet.
Hvor finner du i Det nye testamente at Paulus forkynte i Pontus, Kappadokia eller Bitynia? Disse områdene var forbeholdt Peter og enkelte av de andre tolv.
Paulus spredte Evangeliet til Asia-provinsen, men bare til den sydlige del, i distriktene rundt Efesus. Paulus fikk uttrykkelig forbud mot å preke i Mysia, som var den nordlige del av Romerrikets Asia-provins (Ap.gj. 16,6-7). "Da de" -- Paulus og hans ledsagere -- "var kommet i nærheten av Mysia, prøvde de å dra til Bitynia, men Jesu Ånd gav dem ikke lov. De gikk da forbi Mysia og kom ned til Troas" (Ap.gj. 16,7-8). Dette var de områdene der de tapte får av Israels hus bodde som fremmede og utlendinger blant hedninger.
Under sin første reise prekte Paulus i byene Ikonium, Lystra og Derbe i den sydlige del av Galatia, (Ap.gj. 14). Men ingen steder i Det nye testamente finner du at Paulus prekte i den nordlige del av Galatia, det området Peter omtalte i sitt brev til Israels stammer.
Spor av ti stammer langs Svartehavskysten
Når det gjelder Peters brev, bør du merke deg bevisene for at en del av Israels hus bodde langs Svartehavskysten i den nordlige del av Lilleasia tidlig i nytestamentlig tid.
På Jesu tid var greske skribenter klar over at områdene i den nordlige del av Lilleasia ikke var greske (bortsett fra noen få greske handelskolonier i havnebyene). Grekerne forteller at nye folkeslag bodde i den nordlige del av Lilleasia i nytestamentlig tid. Her kommer en overraskende beretning skrevet av Diodorus av Sicilia: "Mange folk som var beseiret ble flyttet til nye hjem, og to av disse ble til svært store kolonier. Den ene besto av assyrere og ble fjernet til landet mellom Paflagonia og Pontus, og den andre flyttet fra Media og slo seg ned langs Tanais (elven Don i det gamle Skytia -- det moderne Ukraina, nord for Svartehavet, i Syd-Russland)". Se Diodorus: Bok 3, s. 43.
Legg merke til områdene disse koloniene kom fra: Assyria og Media. Dette var de områdene dit Israels hus ble ført i fangenskap. "Så ble Israel bortført fra sitt land til Assyria, og der har de vært til denne dag" (2 Kong 17,23). "I Hoseas niende år inntok den assyriske kongen Samaria og bortførte Israel til Assyria. Han lot dem bo i Halah og ved Habor, en elv i Gosan, og i Medias byer" (2 Kong 17,6).
Israels hus bodde i fangenskap blant assyrerne som fremmede og utlendinger. Da assyrerne senere ble flyttet fra sitt hjemland til det nordlige Lilleasia, dro deler av Israels hus med dem.
Her finner vi beviser fra geografen Strabo. Han kalte kolonistene i det norlige Lilleasia for "hvite syrere" (12,3.9) i stedet for assyrere. Det var derfor to slags folk: assyrere og "hvite syrere". Hvem var disse som ble kalt "hvite syrere"? Ingen andre enn Israels hus som var blitt ført i assyrisk fangenskap.
"Syria" var det greske navnet på hele den østlige kyststripe langs Middelhavet nord for Judea. Fordi Israels hus bodde i Palestina -- etter greske begreper det sydlige Syria -- kalte grekerne dem for "hvite syrere". I kontrast holdt de mørkere arameerne til i Syria og har bodd der til denne dag.
Da assyrerne ble tvunget til å emigrere til det nordlige Lilleasia, emigrerte deres tidligere slaver, "hvitesyrerne" eller Israels ti stammer, sammen med dem. Vi finner dem ennå der i nytestamentlig tid. Det er til disse folkene -- de tapte får av Israels hus -- utlendingene blant assyrerne, at Peter skriver sitt første brev (1 Pet 1,1). Kan noe være klarere? "Sjefsapostelen" til Israels hus skriver til deler av de ti tapte stammer som bodde blant assyrerne -- som opprinnelig førte dem i fangenskap!
Vi vil senere oppdage når og hvor disse "tapte fårene" vandret fra Lilleasia til det nordvestlige Europa.
Nå skal vi trekke til side historiens forheng og se hvor hver av de tolv apostler forkynte. Du vil bli overrasket!
Hvorfor har ingen tenkt på dette før? Hvis en mengde grekere i det sydlige Lilleasia ble omvendt til Kristus som følge av Paulus' forkynnelse, og på samme tid en mengde av de ti tapte stammene av Israels hus i det norlige Lilleasia også ble omvendt, burde ikke grekerne ha etterlatt seg beretninger om hvem av de tolv apostler som brakte Evangeliet dit?
Merk deg også at grekerne ikke hadde tapt Det nye testamente. De har etterlatt det i arv fra generasjon til generasjon opp gjennom tidene. Er det ikke trolig at de lærde blant grekerne har etterlatt en sann beretning om forkynnelsen til de tolv apostler?
Det er nettopp det de har gjort!
Og likevel er det nesten ingen som har trodd dem!
Det grekerne forteller er ikke det de fleste venter å høre. Enkelte, som ikke skjønner forskjellen mellom Israels hus og Judas hus ("jødene"), tror at apostlene utelukkende dro til jødene. Til og med blant dem som er klar over hvor Israels hus befinner seg i dag, er det ikke alle som forstår at flere av Israels stammer på apostlenes tid ikke var på samme sted den gang som de er i dag.
De lærde har ofte stusset over den uvanlige informasjon grekerne har nedtegnet. Disse historiske rapportene om apostlene er noe helt annet enn det man finner i den falske, apokryfiske litteratur fra Romerkirkens tidligste tider. I den tidlige middelalder har greske historikere overlatt oss opplysninger som er hentet fra originalskrifter som tydeligvis ikke lenger eksisterer. De hadde informasjon fra førstehånds kilder som de lærde ikke har tilgang til nå. Hva forteller disse greske historikerne?
En verdifull informasjonskilde er den greske og latinskeEcclesiasticae Historiae av Nicephorus Callistus. En annen, på engelsk, er Antiquitates Apostolicae av William Cave.
Vanlig gresk tradisjon hevder at apostlene ikke forlot områdene i Syria-Palestina før de hadde virket i tolv år. Tallet tolv symboliserer en organisert begynnelse. Før disse tolv årene var gått, var en av apostlene allerede død: Jakob, Johannes' bror. Han var blitt halshogd av Herodes (Ap.gj. 12). Men hvor dro de gjenværende apostler?
La oss begynne med Simon Peter. Jesus gjorde Peter til den ledende apostel som skulle koordinere virksomheten. I denne egenskap måtte Peter nødvendigvis reise til langt flere steder enn de han personlig virket i. Spørsmålet er: Hvor tilbrakte han mesteparten av sin tid?
Vi vet at Peter en kortere tid var i Babylon i Mesopotamia. Det var herfra han skrev sine brev til menighetene i Lilleasia (1 Pet 5,13).
Babylon var den større by apostlene i øst virket fra. På samme måte brukte Paulus og andre evangelister under ham Antiokia i Syria som sitt hovedkvarter (Ap.gj. 14,26). Den rekkefølgen Peter i det første verset i sitt første brev oppregner provinsene i Lilleasia -- fra øst til vest og tilbake -- viser klart at brevet ble sendt fra Babylon i øst, og ikke fra Rom i vest. Rom ble ikke kalt "det moderne Babylon" før Jesus åpenbarte det på et langt senere tidspunkt (Åp. 17), etter Peters død.
Den greske historiker Metaphrastes forteller at "Peter ikke bare var i disse vestlige områdene" -- det vestlige Middelhav -- "men spesielt at han også var der i lang tid." Her finner vi Peters hovedoppgave i sitt arbeid for de ti tapte stammene. ". . .en lang tid i England, der han omvendte mange nasjoner til troen." (Se margnoter på s. 45 i CavesAntiquitates Apostolicae.)
Peter forkynte evangeliet i England, ikke i Rom. Det sanne evangelium var ikke blitt forkynt offentlig i Rom før Paulus kom dit i år 59 e.Kr. Paulus nevner aldri Peter i sitt brev til brødrene i Rom -- de fleste av disse var blitt omvendt på pinsefestens dag i år 30 e.Kr. [omstridt årstall, o.a.]. Ikke engang jødene i Rom hadde hørt Evangeliet bli forkynt før Paulus kom dit.
Her finner vi Lukas' inspirerte beretning om Paulus' ankomst til Rom: "Etter tre dager kalte han [Paulus] sammen de fremste menn blant jødene der i byen" (Ap.gj. 28,17). Og videre: "De sa da til ham: Vi har ikke fått noe brev om deg fra Judea. Heller ikke er det kommet brødre hit som har meldt fra eller sagt noe ondt om deg. Men vi vil gjerne få høre hva du mener, for vi kjenner til at denne sekt overalt møter motsigelse. Etter at de da hadde avtalt en dag med ham, kom enda flere til ham i hans herberge. Han la da ut for dem og vitnet om Guds rike, og søkte å overbevise dem om Jesus ut fra Mose lov og profetene, fra tidlig morgen til sen kveld" (Ap.gj. 28,21-23).
Her finner man avgjørende beviser for at jødene i Rom aldri hadde hørt apostelen Peter preke.
Men det hadde vært en "Peter" i Rom -- helt fra Claudius Cæsars dager. Denne Peter satt i en framtredende stilling. Han var den øverste leder for de babylonske mysterier. Embetet hans gikk ut på å være en "peter" -- en fortolker, eller en som åpner for hemmeligheter. På babylonsk og på hebraisk betyr peter "en som åpner", derfor blir uttrykket brukt på hebraisk om "førstefødt, en som først åpner morslivet".
Denne Peter i Rom ble også kalt Simon -- Simon Magus, trollmannen Simon (Ap.gj. 8). Han var lederen for den sammensvergelse som var klekket ut av prestene i de babylonsk-samaritanske mysterier.
Disse sammensvorne prøvde å bruke Jesu navn som en kappe for sin diabolske religion. De grunnla det som idag paraderer som en falsk "kristen religion" (se 3 Joh.).
Simon Peter, Jesu apostel, befant seg i England, og ikke i Rom. Det var i England han prekte evangeliet om Guds rike. Det faktum at Peter forkynte på De britiske øyer er i seg selv et bevis for at de tapte ti stammer av Israels hus allerede var der. Simon Peter hadde fått i oppdrag å gå til de tapte ti stammer.
Og slående nok begynte større indre kriger å ramme England rundt år 60 e.Kr. Det er dette Jakob advarer mot i sitt brev (kap. 4, vers 1) til de tolv Israels stammer. Kan historien være klarere?
Hvor ble Peter & Paulus gravlagt!
Gjennom flere hundre år har den kristne verden tatt for gitt at Peter og Paulus ble begravet i Rom. Det virker som ingen har tenkt på å utfordre tradisjonen. Vi vet at Paulus ble brakt til Rom i år 67 e.Kr. Han ble halshogd og begravd ved veien til Ostia. Men ligger levningene hans fremdeles der?
Den vanlige tradisjon hevder også at apostelen Peter ble brakt til Rom under keiser Neros tid og led martyrdøden omtrent på samme tid.
Det er mange stykker av gammel litteratur -- noe falskt, og noe ekte -- som bekrefter at Simon Magus, den falske apostel som paraderte som Peter, også døde i Rom. Spørsmålet er: Hvilken Simon er det som idag ligger begravd under Vatikanet? Foreligger det beviser for at levningene av apostlene Paulus og Peter ble flyttet fra Rom -- og hvor i så fall befinner de seg i dag?
Det er en bestemt grunn til at Vatikanet har vært så tilbakeholdne med å hevde at graven til apostelen Peter er blitt funnet. De er klar over at det er Simon Magus, den falske Peter, som ligger begravd der, og ikke apostelen Peter. Her er hva som skjedde: I året 656 e.Kr. bestemte pave Vitalian at Den romersk-katolske kirke ikke var interessert i levningene av apostlene Peter og Paulus. Paven beordret derfor levningene sendt til den engelske konge Oswiu. Her er en del av pavens brev til kong Oswiu:
"Vi har derfor gitt ordre om at de velsignede gavene til de hellige martyrer, det vil si relikviene etter de velsignede apostler Peter og Paulus, samt etter de hellige martyrer Laurentius, Johannes, Paulus, Gregor og Pancratius, skal overlates til dem som frambærer dette brevet, forat de skal overlevere dem til Deres Eksellense" (Bede'sEcclesiastical History, bok III, kap. 29.
Kan noe være mer forbløffende? Paven sendte benene til Peter og Paulus (kalt "relikvier" i pavens brev) fra Rom til England -- til "Israels land".
Ca. 150 år tidligere tok Constantius av Lyons levningene etter alle apostlene og martyrene fra Gallia og begravde dem i en spesiell grav i St. Albans i England (se Life of St. Germanus).
Etter år 449 e.Kr. ble England befolket av flere hundre tusen mennesker som ikke var der på Peters tid. Historien kjenner dem som angler og saksere. De kom opprinnelig fra breddene av Svartehavet, der Israels hus hadde holdt til. Rundt år 256 e.Kr. begynte de å vandre fra det nordlige Lilleasia langs breddene av Svartehavet til Den kymbriske halvøy (Danmark) vis a vis England. Det var til forfedrene av disse menneskene Peter skrev sine brev.
Men hvem av de tolv apostler prekte til deres forfedre, de såkalte "hvite syrere", på den tid de bodde ved Bosporus og ved Svartehavet? Hør på svarene fra de greske historikere:
"I denne inndelingen hadde Andreas Skytia og nabolandene som primært var tildelt ham som hans provins. Først reiste han gjennom Kappadokia, (øvre) Galatia og Bitynia og underviste dem i Jesu tro, og dro hele veien langs Det euksinske hav" -- det gamle navn for Svartehavet -- "og inn i Skytias ensomhet."
En av de gamle greske skribenter skisserte disse reisene i detalj, som om Lukas skulle ha skrevet en beretning om de andre apostlene på lik linje med beretningen om Paulus. Andreas ". . .dro deretter til Trapezus, en havneby ved Det euksinske hav, og etter å ha vært mange andre steder kom han til Nicæa, der han oppholdt seg i to år og underviste og utførte mirakler med stort hell. Deretter dro han til Nicomedia og Chalkedon. Etter å ha seilt gjennom Propontis kom han via Det euksinske hav til Heraclea [det moderne Sevastopol] og deretter til Amastris. . . .Etter det kom han til Sinope, en by ved det samme havet. . . .Her møtte han sin bror Peter, som han var sammen med i lengre tid. . . .Etter å ha dratt derfra, kom han igjen til Amynsus og deretter. . .foreslo han å vende tilbake til Jerusalem" -- hovedmenigheten. "Etter en tid reiste han til landet Abasgi (et land i Kaukasus). . . .Deretter dro han til. . . .den asiatiske del av Skytia, eller Samartia, men fordi han fant innbyggerne der svært barbariske og vanskelige å ha med å gjøre, var han ikke så lenge der. Bare i Kerson, eller Chersoneos, en stor og folkerik by i Bosporus (denne Bosporus er den moderne Krimhalvøy), oppholdt han seg en tid og underviste dem og stafestet dem i troen. Deretter gikk han ombord på et skip og seilte over havet til Sinope, som lå i Paflagonia" (Cave:Antiquitates Apostolicae, s. 137-138).
Her finner vi Andreas forkynne til de samme områdene i Lilleasia som Paulus ikke dro til. Fra dette området, og fra Skytia nord for Svartehavet vandret forfedrene til skottene og angelsakserne , som vi allerede har sett. De er av Israels hus -- ellers måtte Andreas vært ulydig mot sin oppgave!
Og hva med den moderne, skotske tradisjon som går ut på at Andreas prekte til deres forfedre? Betydningsfullt, faktisk.
Hva med de andre apostler?
Hvor dro Simon Seloten med Evangeliet? Fra de greske skriftene finner vi reiseruten hans:
Simon "satte kursen mot Egypt, deretter til Kyrene og Afrika. . . .og gjennom Mauretania og hele Libya, der han prekte Evangeliet. . . .Heller ikke kunne det kjølige klimaet sløve hans nidkjærhet eller hindre ham i å seile med det kristne budskap over til De vestlige øyer, helt fram til England. Her forkynte han og utførte mange mirakler." Nikeforus og Doroteus skrev begge at "han dro til slutt til Brittania (England) og. . .ble korsfestet. . .og begravd der" (Cave:Antiquitates Apostolicae, s. 203).
Tenk over dette. Her finner vi en annen av de tolv apostler preke for Israels tapte stammer i England og i vest, Men hva gjorde Simon Seloten i Nordafrika? Befant noen av Israels hus seg der også? Hadde noen flyktet vestover i 721 f.Kr. da Assyria erobret Palestina?
Til dette svarer Geoffrey av Monmouth: "Sakserne. . .dro til afrikanernes konge Gormund på Irland, dit han var kommet med en stor flåte og beseiret folket der. Deretter, ved saksernes forræderi, seilte han med 160 000 afrikanere til England. . .og ødela, ble det sagt, hele landet med sine utallige tusener av afrikanere" (bok XI, sect. 8,19).
Disse utallige tusener av "afrikanere" var verken negre eller arabere. De var hvite menn -- nordiske -- som kom fra Nordafrika og Mauretania, der Simon prekte. Disse nordiske, forteller The Universal History (1748, bd. xvii, s. 194), "oppga at deres forfedre ble drevet ut av Asia av en mektig fiende, og videre inn i Grekenland. Derfra flyktet de videre" til Nordafrika. "Men dette. . .må forstås dithen at det bare dreier seg om de hvite nasjoner som befolket visse deler av det vestlige Barbaria og Numidia."
Hvilken hvit nasjon ble drevet fra den vestlige del av Vestasia? Israels hus! Og deres mektige fiende? Assyria!
I nesten tre hundre år etter Simon Seloten bodde de i Mauretania. Men de befinner seg ikke i Nordafrika i dag. De kom til England kort etter 449 e.Kr. rundt tiden for den angelsaksiske invasjon.
I år 598 e.Kr., da biskopen av Roma sendte Augustin for å bringe den katolske tro til England, oppdaget han at innbyggerne allerede var bekjennende kristne! Deres forfedre hadde allerede hørt budskapet fra en av de tolv apostler.
En annen apostel som ble sendt til de tapte får av Israels hus var Jakob, Alfæus' sønn. Enkelte tidlige skribenter har vært litt i villrede fordi det var to av de tolv apostler som het Jakob. Jakob, Alfæus' sønn, var den som forlot Palestina etter de første tolv årene. Virksomheten til denne apostelen blir enkelte ganger tilskrevet Jakob, Johannes' bror. Men sistnevnte var allerede blitt halshogd av Herodes (Ap.gj. 12,2).
Hvor forkynte Jakob, Alfæus' sønn?
"De spanske skribenter er vanligvis enige i at han etter Stefanus' død kom til denne vestlige del av verden, og spesielt til Spania (enkelte tilføyer England og Irland), der han plantet kristendommen" (Cave, s. 148).
Legg merke til det. Enda en apostel som ble sendt til de tapte får av Israels hus endte opp på De britiske øyer -- På Irland så vel som i England.
I Evangelical Demonstrations, bok 3, kap. 7, forteller Eusebius at apostlene "dro over til de såkalte Britiske øyer." Kan noe være klarere?
Jakob tilbrakte også en tid i Spania. Hvorfor Spania? Fra gammel tid var Spania hovedruten for vandringene fra det østlige Middelhav til De britiske øyer. Irlands gamle kongehus bodde en tid i Spania. Selv i dag tilhører en viktig del av Den iberiske halvøy -- Gibraltar -- den av Israels stammer som hadde førstefødselsretten, Manasse -- England!
Var Paulus også i England?
Nå skal vi se på flere beviser på apostlenes virksomhet for de tapte får av Israels hus på De britiske øyer. Fra et gammelt verk, utgitt av William Camden i 1674, leser vi: "Den sanne kristendom ble tidligst plantet her av Josef av Arimatea, Simon Seloten, Aristobulus, Peter og Paulus, slik det går fram av Doroteus, Theodoretus og Sephronius" (Remains of Britain, s. 5
Paulus er også innbefattet! Hadde Paulus planer om å dra fra Italia til Spania og deretter til England? Her er svaret: ". . .vil jeg dra veien om dere til Spania" (Rom 15,28). I sitt brev til korinterne bekrefter Clemens av Roma Paulus' reiser til vest. Men innbefattet det England?
Den greske kirkehistoriker Theodoret har dette å si: "At St. Paulus brakte frelse til øyene som ligger i havet" (bok 1 over Salmene cxvi, s. 870). De britiske øyer!
Men var det bare å preke for hedningene? Aldeles ikke. Glem ikke at den tredje og siste del av misjonsbefalingen som ble gitt til Paulus, etter at han hadde forkynt Jesus for kongene og herskerne i Rom, var å frambære Jesu navn til "Israels barn" (Ap.gj. 9,15) -- de ti tapte stammer. Dette er ikke en profeti om jødene, som Paulus tidligere hadde forkynt for i den greske del av verden i det østlige Middelhav. Dette er en profeti om Paulus' misjon til De britiske øyer.
Jakob omtalte Israel som "spredt omkring i landene." Vi har funnet dem i nordvest-Europa, i Nordafrika, hvorfra de emigrerte til England i det femte århundre e.Kr., og i det nordlige Lilleasia i forbindelse med assyrerne. Rundt år 256 e.Kr. begynte de å vandre fra områdene ved Svartehavet til Danmark, og deretter til De britiske øyer i 449.
Men deler av de ti tapte stammer befant seg også i et annet område bakenfor Romerrikets grenser. Dette området var kjent som Parterriket.
Hvem parterne var, har lenge vært et mysterium. Rundt år 700 f.Kr. dukket de plutselig opp nær Det kaspiske hav som slaver under assyrerne. "Ifølge Diodorus, som trolig fulgte Ctesias, kom de under medernes herredømme etter først å ha vært underlagt Assyria, og deretter under perserne" (Rawlinson: Monarchies, bd. IV, s. 26, sitert fra Diodorus Siculus, ii 2,2;34, 1 og 6).
Rundt 250 f.Kr. kom parterne til makten i områdene langs sydbredden av Det kaspiske hav. Dette var nettopp de områdene Israel var ført i eksil! Det som forbauser historikerne, er at parterne verken var persere, medere, assyrere eller noe annet kjent folkeslag. Selv navnet deres ånder av mystikk -- inntil du forstår Bibelen.
Ordet parter betyr "eksil". (Se Rawlinson: The Sixth Monarchy, s. 19.) De eneste som befant seg i eksil i dette området var de ti Israels stammer. Parterne innbefattet ingen andre enn de ti tapte stammer som var ført i eksil, og som bodde der fram til 226 e.Kr. Det var da perserne drev dem inn i Europa.
Legg merke til følgende: Jakob adresserte brevet sitt til de tolv Israels stammer som var spredt omkring i landene. Han advarer israelittene om de kriger og stridigheter de førte innenfor egne rekker. Da Jakob skrev dette brevet ca. år 60 e.Kr., var det fred i verden bortsett fra to områder: England og Partia. Det er ingen tvil om at England og Partia besto av israelitter.
Hvilke av de tolv apostler førte Evangeliet til israelittene i Partia?
De greske historikere forteller at Tomas brakte Evangeliet til "Partia, etter det Sophronius og andre opplyser, at han prekte Evangeliet til mederne, perserne, carmanerne, hyrcani, baktri og deres naboland" (Cave, s. 189).
Disse fremmede navnene omfatter de områdene vi i dag kjenner som Iran (eller Persia) og Afganistan. På apostlenes tid var hele dette området underlagt parterne.
Selv om mange israelitter allerede hadde forlatt området, var store mengder tilbake, spredt over de tilstøtende distrikter. De hadde mistet sin identitet og ble kjent under navnene til de distrikter der de holdt til.
Den jødiske historiker Josefus kjente godt til Partia som et større tilholdssted for de ti stammene. Han sier: "Men hele Israels folk (de ti stammene) ble fortsatt værende i det landet (de vendte ikke tilbake til Palestina). Det er grunnen til at det bare er to stammer i Asia og Europa som er underlagt romerne, mens de ti stammene holder til bakenfor Eufrat til denne tid og er en utallig skare som ikke kan regnes med tall" (Antiquities of the Jews, bok xi, kap. v.2).
Der har vi det! Selve det området Tomas reiste til var, ifølge Josefus, fylt av store mengder fra de ti stammer. Josefus var øyensynlig ikke klar over at mange allerede hadde vandret vestover. Men han gjør det klart at bare Judas hus vendte tilbake til Palestina. Israels hus var "bakenfor Eufrat til denne tid."
Partia ble erobret av Persia i 226 e.Kr. Etter å ha blitt drevet ut av Partia, vandret de ti stammene og mederne nord for Svartehavet og inn i Skytia. (Se R.G. Latham: The Native Races of the Russian Empire, s. 216). Rundt 256 e.Kr. vandret de ti stammene med sine brødre videre fra Skytia/Lilleasia og inn i nordvest-Europa. Denne vandringen fant sted på grunn av et samlet romersk angrep i øst. Men angrepet slo tilbake på romerne, for senere samme året brøt horder av israelitter og assyrere gjennom de romerske forsvarsstillingene.
Tomas reiste også til det nordvestlige India, øst for Persia, der de "hvite indere" bodde. Disse "hvite indere" -- dvs. hvite mennesker som bodde i India -- ble i de senere greske skrifter kalt "naftalitt-hunnere". Er det noen tilknytning til Naftali stamme? I det sjette århundre e.Kr. ble de beseiret og vandret inn i Skandinavia. Skandinavisk arkeologi bekrefter dette.
Ifølge Nicephorus delte Bartolomeus dette store området sammen med Tomas. Bartolomeus tilbrakte også en tid i naboområdet Armenia og deler av øvre Frygia i Lilleasia. I sin historie kaller Nicephorus området som "de vestlige og nordlige deler av Asia", og med dette mente han den øvre del av Lillesia, som i dag er det moderne Tyrkia. Det var til det samme området Andreas bar Evangeliet, og det var også til troende i dette området Peter skrev sine to brev.
Judas, som også ble kalt Libbaeus Thaddaeus, virket i Assyria og Mesopotamia. Dette var de områdene der Josefus sa de ti stammene holdt til. Parterriket, som besto av de ti stammene som hersket over hedninger, omfattet både Assyria og Mesopotamia under mesteparten av nytestamentlig tid. Fra den berømte by Babylon i Mesopotamia ledet Peter virksomheten til alle apostlene i øst (Partia).
Filip virket i Skytia og øvre Asia (dvs. Lilleasia). (Se Cave:Antiquitates Apostolicae, s. 168.) Skytia var navnet på de store steppeområdene nord for Svartehavet og Det kaspiske hav. Det var til dette området at en stor koloni israelitter vandret etter at Det persiske rike falt i 331 f.Kr. Fra Skytia vandret skottene. Ordet "skotte" er avledet av ordet "skyth". Det betyr en innbygger av Skytia. Skottene er en del av Israels hus.
Det er interessant at på keltisk har navnet Skytia den samme betydning som navnet hebreer har på semittiske språk: en migrant eller vandrer!
Hvor dro Matteus?
Metaphrastes forteller at Matteus ". . .dro først til Partia, og etter å ha lyktes i å plante kristendommen i disse områdene, dro han til Etiopia, dvs. det asiatiske Etiopia som ligger nær India."
Gjennom flere hundre år var dette området av Hindu Kush, som grenset til Skytia og Partia, kjent som "Hvite India". Det ligger like øst for det området der assyrerne bosatte de israelittiske fanger. En naturlig befolkningsvekst førte Israels hus til disse sparsomt befolkede områdene. Derfra vandret de videre til nordvest-Europa i det sjette århundre e.Kr., lenge etter apostlenes tid. Dorotheus forteller at Matteus ble begravet i Hierapolis i Partia.
Parterriket var egentlig en løs forening av de ti tapte stammene som bodde i Sentralasia på denne tiden. Perserne drev dem til slutt ut. Der Partia blomstret, blomstret andre nasjoner. Der Partia led nederlag, led andre nasjoner. Glem ikke hva som står i Skriften: "Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil jeg forbanne" (1 Mos 12,3).
Etiopiske og greske kilder hevder at Dacia (det moderne Romania) og Makedonia, området nord for Grekenland, var en del av apostelen Matthias' virkeområde. Dacia var den delen av Skytia som lå helt mot vest. Fra Dacia kom normannerne som til slutt slo seg ned i Frankrike og England.
Den franske tradisjon som går ut på at Maria, Jesu mor, reiste til Gallia (det moderne Frankrike) kan tyde på at Johannes virket i Gallia i sine tidligere år. Jesus overlot Maria til Johannes' omsorg. Hun kan ha vært med ham der han virket. Paulus visste at Gallia var et område som var befolket av Israels hus. Han gikk derfor Gallia forbi under sin reise fra Italia til Spania (Rom 15,24.28). En av de tolv må ha vært i Gallia.
Hvor klart er ikke alt dette. Hvordan kan noen misforstå disse tingene? Her finner vi historiske beviser som så avgjort bekrefter identiteten til "Israels hus" og hvor de befinner seg. Ut fra verdslige kilder er Israels identitet et uavhengig og absolutt bevis for hvor de de tolv apostler utførte Guds verk.
