Apokryfene (gr. apokryfos, skjult, hemmelig), skrifter som ikke kom med i jødenes hebraiske kanon: Judits bok, Tobias' bok, Salomos visdom, Baruks bok, Siraks bok, 1. og 2. Makabeerbok, tilleggene til Esters bok og til Daniels bok og Manasses bønn. Bortsett fra det siste regnes disse i den rom.-kat. kirke med til Bibelen, mens de i lutherske kirker bare brukes som tillegg. — Apokryfe skrifter, bet. for skrifter som foregir å gjenspeile den bibelske historie, men som kirken ikke anerkjenner.
I vår vanlige Bibel finnes bare de såkalte kanoniske bøker (d.v.s de som hører til de anerkjente bøker). Men i eldre bibeler i Norge fantes visse skrifter som man ikke anså for å være helt ut inspirert av Gud, og som ble kalt apokryfiske etter det greske ord som betyr skjulte, ubekjent. De egentlige gammeltestamentlige apokryfer er 10 i antall. De blir også kalt: de deuterokanoniske bøker. Vi nevner dem i rekkefølge som de stod i den norske Bibelen: Tobias´ bok, Judits bok, Tillegg til Esters bok, Visdommens bok, Jesu Siraks sønns visdom, Baruks bok, Tillegg til Daniels bok, Første og Annen Makkabéerbok og Manasses bønn.
En del av de apokryfiske bøker, er gode historiske kilder, mens andre igjen er fulle av legender og nonsens, og inneholder grove historiske feil. De poetiske skriftene som Visdommens bok og Jesu Siraks bok viser en sterk påvirkning fra den kanoniske visdomslitteratur, som Salomos Ordspråk og Forkynneren.
Ettersom de apokryfiske bøker har vært plassert mellom de kanoniske bøker i de eldste eksisterende håndskrifter av Septuaginta, har det blitt antatt, at de må ha vært en del av den greske oversettelsen som ble utarbeidet. Men en slik antagelse kan ikke slå fast med sikkerhet. (Septuaginta er en gresk oversettelse av den hebraiske teksten til gresk. Denne oversettelsen ble utført i Aleksandria etter initativ fra kong Ptolemaios Philadephos. Oversettelsen er kjent under navnet Septuaginta eller de syttis verk etter antallet av oversettere som skulle ha deltatt i arbeidet. Septuaginta avviker i mange, og ofte viktige, detaljer fra den hebraiske teksten. Det er verdt å legge merke til at helt frem til det babyloniske fangenskapet blir det ikke nevnt andre bøker blant Skriftene uten de anerkjente hebraiske. Historisk har De apokryfiske bøker aldri blitt anerkjent som endel av de kanoniske bøkene av jødene og av de første kristne.Det samme kan vi se når det gjelder den greske oversettelsen Septuaginta.)
Historieskriveren Josefus, som var født år 37 e. Kr skrev i sitt verk følgende:
«Vi har ikke utallige skrifter som alle motsier hverandre. Vi har bare 22, som forteller vår eldste historie og som med rett betraktes som guddommelige. Fem av dem er skrevne av Moses og inneholder lover samt fortellingen om menneskets opprinnelse. Profetene har siden skrevet om hva som hendte på deres tid i 13 bøker. De 4 som gjenstår inneholder salmer til Guds ære og lover for menneskelig samliv.»
Disse 22 bøker som Josefus nevner, tilsvarer eksakt de 39 som vi har i vårt nåværende Gamle testamente. De tolv små profetene var nemlig på den tiden samlet i en eneste bok. Esra og Nehemja utgjorde også en eneste bok, Rut hørte til Dommernes bok og Klagesangene til Jeremias bok.
Videre skriver Josefus:
«Til tross for at mange århundrer har gått har ingen våget verken å legge noe til eller trekke noe ifra disse skrifter, ikke heller å modifisere innholdet. Det er blitt naturlig for jødefolket å tro att disse bøkene inneholder guddommelig undervisning.»
Etter Josefus utsagn kan vi slå fast at selv om flere av de apokryfiske bøker enda var skrevet, så ble det på apostelens tid ikke gjort noe forsøk på inkludere disse iblant de kanoniske. Melito som levde omkring år 170 e.K., skiller de apokryfiske bøker uttrykkelig fra de kanoniske.
Kyril av Jerusalem som var født 315 e.Kr., omtaler den greske oversettelsen, og viser tilfeldigvis til at på hans tid var de apokryfiske bøker ikke inkludert i Septuaginta; dette gjelder de Septuaginta utgavene som var kjent på hans tid, inneholdt er fremdeles toogtyve bøker i Det gamle testamente. Han skriver nemlig: «Les de guddommelige skrifter – nemlig toogtyve bøker av Det gamle testamente som de sytti oversatte» (Septuaginta ).
Vi kan med andre ord se at de apokryfiske bøkene ble neglisert av de første kristne i oldtiden. Det finnes flere bevis på at disse tvilsomme apokryfiske bøker ikke ble inkludert i Septuaginta før på 300 tallet.
Athanasius og Origenes (185-254), aksepterte i virkeligheten noen eller alle av dem. Athanasius godtok f.eks. Baruk som det av sitt GT (Festbrev 39), og Origenes godtok alle sammen - han anbefalte bare at man ikke skulle henvise dem i disputter med jødene. Det viser seg at det først ved Origenes, at de apokryfiske bøkene fikk innpass i den greske oversettelsen Septuaginta. Han inkluderte sammen med de kanoniske Skrifter blant annet «historien om Susanna».
Hieronymus kalte også disse bøkene for «apokryfiske» (skjulte, ubekjente, det vil si av uviss opprinnelse og tvilsom autoritet). Han sier videre ifølge «The Oxford help to study of the Bible» side 126, med hensyn til Visdommens bok og Jesu Siraks Sønn Visdom at de ble lest i kirken, for å vise eksempeler om livet, og for å lære andre i gode skikker, men de ble ikke benyttet for å derved bygge noen lære rundt dem.
Det er korrekt at Hieronymus ikke anerkjente de apokryfiske bøker som del av de kanoniske. Men Hieronymus ble overtalt til, til tross for sin opprinnelige oppfatning, å inkludere dem i sin Vulgata-versjon. Den katolske kirken sier på basis av Hieronymus, er dette: et vitne om det faktum at disse bøkene ble alminnelig ansett som del av, og ble forventet inkludert i, Den hellige skrift.
Videre kan det dokumenteres at Hieronymus på sine eldre dager faktisk anerkjente visse apokryfiske deler. I et brev til Rufinus forsvarte han de apokryfiske deler av Daniel, selv om jødene på hans tid ikke gjorde så. Han skrev:
Hvilken synd har jeg begått ved å følge kirkenes vurdering? Men den som bringer anklager mot meg for å ha presentere de innvendinger som jødene vil måtte komme med mot historien om Susanna, sønnen av de tre barn, og historien om Bel og dragen, som man ikke finner i den jødiske utgave, viser bare at han er en tåpelig bakvasker. For jeg gjenga ikke mine personlige standpunkter, men kun de anklager som de (jødene) vil kunne rette mot oss. (Against Rufinus 11:33, fra år 402).
I den katolske kirken fikk de apokryfiske bøker litt etter litt anerkjennelse, og på kirkemøtet i Trent den 8 april 1546, ble størsteparten av dem erklærte for kanoniske og autorative, og derfor finnes de senere i alle romersk katolske bibler. Den protestantiske kirken derimot har alltid forkastet de apokryfiske bøker, av den grunn at de ikke finnes i den hebraiske Bibelen og heller ikke blir sitert i Det nye testamente. De ble imidlertid trykt med i de protestantiske bibelutgavene helt frem til år 1826, da mellom Det gamle og Det nye testamente.
Kort om innholdet i de ulike apokryfiske bøkene:
Tobits bok: «Almisser befrier fra døden og renser fra all synd», står det i Tobits bok. Den katolske kirke bruker dette stedet i Tobit for å bevise at deres undervisning og praksis er basert på «Hellige Skrifter».
Judits bok: Denne boken har ingen verdi som historisk kilde, ettersom Nebukadnesar ikke var konge over det assyriske rike, men over det babylonske rike. Mange andre detaljer i boken er alldeles uforenlige med kjente fakta, og derfor er man i alminnelighet enig om at Judits bok ikke er virkelig historie og heller ikke bestemt til å være det, men hva man kaller en «historisk fiksjon», det vil si en skildring som er kledd i historisk form. Judits bok er skrevet på gresk.
Visdommens bok: Denne boken er sterkt påvirket av den greske filosofi, som kom fra den jødisk-helenske tenkeren Filon. Visdommens bok utgjør hovedsakelig en fremstilling av visdommens vesen og dens velsignelser. Inneholdet røper en sterk innflytelse fra den gresk-aleksandrinske filosofi. Luther mente at Filon var forfatteren til Visdommens Bok. Luther sa om de apokryfiske bøker at de kunne, være nyttige å lese, men man måtte ikke lage noen lærer fra dem, for de er ikke inspirert av Gud.
Jesu Siraks Sønns Visdom: Denne boken svarer til Salomos ordspråk i de kanoniske skrifter og fremstiller derfor en praktisk visdom i poetisk form, for så godt som på alle livets områder. Som Visdommens bok er denne boken farvet av aleksandrinsk filosofisk innhold.
Den første makkabéerbok: Bokens stil er rask og levende. Mange detaljer, enkelt og klart tegnet. Man merker likevel godt ved lesing at man her ikke har med et inspirert (kanonisk) skrift å gjøre. De historiske bøker i den gammeltestamentlige kanon kjennestegnes av det man kaller religiøs pragmatisme, d.v.s. det vises i fremstillingen at det eller det skjedde ved at Gud grep inn. En slik pragmatisme finner man ikke i den første makkabéerbok. Alt skjer her så menneskelig og naturlig.
Den andre makkabéerbok: Denne boken er av en helt annen karakter enn den første, som historisk kilde er den ikke så utfyllende. Forfatteren er her mer opptatt av en religiøs skildring enn historisk skildring. Læren om skjærsilden blir hentet fra 2 makkabéerbok 12:41-45, hvor det i vers 45 står følgende:
«Dessuten hadde han for øye den herlige lønn som venter dem som dør i troen på Gud - en fom og gudfryktig tanke! Derfor ordnet han dette sonofferet (2000 drakmer sølv) for de døde, så de kunne bli løst fra sin syndeskyld.» (Det gamle testamentes Apokryfiske bøker, Det norske Bibelsekap, Oslo 1988)
Tillegg til Esters bok: Denne boken handler om hvordan de landsflyktige persiske jøder ble reddet av dronning Ester. I Septuaginta fremkommer det ulike tillegg som ikke finnes i den opprinnelige hebraiske teksten. Disse tillegg er: a) Forand kapittel 1 b) etter kapittel 3 c) Etter kapittel 4:17 d) Tillegg til 5:1 e) Tillegg til 8:12 f) Tillegg til 10:3.
Tillegg til Daniels bok: I Daniels bok er det også lagt til ulike stykker, nemlig fortellingen om Susanna, om Bel og dragen i Babel, samt Asarjas bønn og de tre menns lovsang i ildovnen.
Manasses bønn: For sin ugudelighets skyld ble kong Manasse lagt i kobberlenker og bortført til Babylon. Ved denne hendelsen angret han sine misgjerninger og ropte til Gud om nåde. 2. Krøn 33:11-13. Ifølge 2.Krøn 33:18-19 ble denne bønn skrevet ned i boken om Israels konger. Trolig er denne bønnen til Manasses en fiksert eller oppdiktet utgave, ettersom både bønnens alder og forfatter ikke er kjent.