JHWH (hebraisk: יהוה) er Guds egennavn slik det forekommer i den hebraiske grunnteksten til Bibelen. På moderne norsk gjengis navnet Jahve eller Jehova.
De opprinnelige hebraiske konsonantene i tetragrammet gjengis med JHWH på norsk, på engelsk gjengis det gjerne med YHWH. Noen ganger har det også blitt skrevet JHVH på norsk.
De originale hebraiske konsonantene YHWH (JHVH) kalles ofte tetragrammet («fire tegn») eller Navnet (fordi det er det helligste av sju gudsnavn i jødedommen). I jødedommen er det et absolutt forbud mot å uttale dette navnet utenom i templet i Jerusalem — og til og med i templet sier tradisjonen at navnet bare skal uttales én gang i året, av ypperstepresten — på jom kippur (forsoningsdagen). Siden templet falt i år 70 e.Kr. ble den opprinnelige jødiske uttaletradisjonen avbrutt. Minoriteten samaritanere, som på lik linje med jødene stammer fra de gamle Isralittene, har også stor respekt for navnet, men ikke forbud mot å uttale det. Da vokaltegn ble lagt til den gammelhebraiske bibelteksten av masoretene mange hundre år senere (rundt 800- og 900-tallet), var kunnskapen om rett uttale av navnet gått tapt.
Guds navn forekommer 6 828 ganger i den hebraiske grunntekst til Det gamle testamente (Biblia Hebraica Stuttgartensia) Israelittene og jødene i gammel tid brukte det flittig som navnet på den ene Gud, som en kontrast til de gudene som ble tilbedt av folkeslag rundt dem. Få moderne oversettelser gjengir det imidlertid med et eget navn (Jahve eller Jehova) idag. Isteden setter de inn titler som «Gud» eller «Herren».
Alle navn i den hebraiske grunnteksten forekommer kun med konsonanter, ettersom språket er uten vokaler, og den opprinnelige uttalen av disse kan således være usikker. Likevel følger oversetterne den praksis å gjengi disse navnene med innarbeidete former av det opprinnelige hebraiske. (Josva, Abraham, David). Ofte er dette versjoner av navnene som stammer fra gresk via latin, men som likevel som en adekvat gjengivelse av de enkelte personnavnene. Andre løsninger, slik som å bruke titler eller kun konsonantene («kongen» eller «DVD» istedenfor David) ville gjort teksten oppstykket og uforståelig – ikke minst tatt i betraktning at det finnes tusenvis av forskjellige egennavn i Den hebraiske bibel.
Forskjellig uttale av navnet
Jahu/Yahu: Uttalen Yāhū er sannsynliggjort gjennom uttalen av sammensatte personnavn som Ēliyyāhū (Elia) og Zəkharyāhū (Sakarja). Mange av disse navnene finnes i to utgaver — f,eks. Ēliyyāhū ~ Ēliyyā (Elia); Zəkharyāhū ~ Zəkharyā (Sakarja); Yirməyāhū ~ Yirməyā (Jeremia). Det finnes manuskripter som viser at arameisk-språklige jøder som levde i Nildeltaet i det 4. århundre fvt. uttalte tetragrammet «IAHU» eller «IAHO». -Elephantine Papyrii, The Interpreters Dictionary of the Bible.
Jahuah/Yahwah: Jāhūah (med kamés under jod, kubús etter vav og patah-mappik under den siste hé) er, som Jahu, sannsynliggjort av uttalen i navn som Ēlijjāhū og Zəkharjāhū. Vokalen a er bare en glidelyd foran utlydende guttural. I framlyd får en formen Jəhō-, noe som også pekar mot formen Jāhūah, ettersom kamés (lang a) naturlig blir forkortet og redusert til ə ved mer enn én stavelses avstand fra hovedtrykket. Senkningen av u til o direkte foran guttural (ettersom glidelyden a kun forekommer foran guttural i utlyd) er også i overensstemmelse med tendensen i hebraisk fonologi. Denne uttalen er også forenlig med dialektisk uttale Jāhū (med bortfall av konsonant i utlyd før glidelyden a oppstod) og den samaritanske formen Jawe med bortfall av den gutturale h og typisk samaritansk forenkling av trippelvokalen aua til awa eller awe —jevnfør det samaritanske Eluwem ( < Eluim < Elohim).
Adonai: I klassisk rabbanittisk og karaittisk jødedom leser en ordet som «Adonai» (hebr. אֲדוֹנָי Ădōnāj — ‘min Herre’) de fleste stedene der konsonantteksten har JHVH. Det er på denne bakgrunn de fleste bibeloversettelser gjengir JHVH med «Herren» (eller, mer sjeldent: «Gud»). Som en påminnelse om denne lesemåten satte masoretene inn hebraiske vokaltegn for Adonai sammen med konsonanttegnene JHVH. Formen Adonai er også brukt i det norske minoritetsspråket rommani.
Sjema: Uttalen Sjema (arameisk שמא šəmā) betyr rett og slett ‘Navnet’. Denne uttalen er særlig utbredt i samaritansk religion.
Hasjém: Uttalen Hasjém (hebraisk הַשֵּׁם haššēm) betyr, som Sjema, ‘Navnet’. Denne formen blir gjerne brukt i ikke-liturgiske sammenhenger av askenasiske-ortodokse jøder.
Jehova(h): Formen Jehovah er brukt i hvert fall fra 1270 e.Kr. (i "Pugio fidei" av Raymund Martin) og gjennom religiøs litteratur i hele middelalderen. Kristne renessansehumanister på 1500-tallet gikk ut fra at vokaltegnene under JHVH faktisk hørte til selve Navnet. Denne misforståelsen var opphavet til at hybriduttalen «Jehova» (Jəhōwā) ble så utbredt. Formen Jehova ble mye brukt i eldre kristen litteratur, inkludert bibeloversettelser. Jehovas vitner bruker vanligvis denne formen.
Jahve: Jahve (jahwœ̄) er en vanlig lesemåte blant forskere, særlig blant teologer og religionsvitere av ikke-jødisk bakgrunn. Formen er bygd først og fremst på den samaritanske uttalen Yáwe, en form som også kan forklares som en dialektisk form av Jāhūah — jfr. samaritansk Elúwem for Elohim. I seg selv er formen Jahve problematisk i bibelsk hebraisk, i og med at den ikke følger de vanlige prinsipper for hebraisk fonologi. Det er for eksempel svært uvanlig å ha en uttalt h med sjevá naḥ i innlyd. Det er også dårlig samsvar mellom denne form og de avledede navneformer på Jeho- og -jahu.
Jihve: I nyere karaisme blir av og til uttalen Jihəve brukt.
Pipi: Hieronymus fortalte at det på hans tid var enkelte som uttalte navnet «PIPI», fordi de misforsto det hebraiske tetragrammet i den greske teksten. De forvekslet de hebraiske bokstavene med greske bokstaver og trodde at yodh og waw var den greske bokstaven iota og at he var pi. Derfor leste de tetragrammet fra venstre til høyre som pi, iota, pi, iota (ΠΙΠΙ), som uttales «PIPI».
Jeja: Skrivemåten Jeja kan komme av en forveksling mellom de hebraiske bokstavene J og V. Guds navn ble i hebraisk skriftspråk ofte forkortet til JH, JV eller bare J. I skrifter funnet i Qumran kan man se at de hebraiske bokstavene J og V er lett å forveksle. Kortformen JJ kan derfor komme av en feillesing av kortformen JV. Med tiden ble skrivemåten JJ også skrevet JJJ eller JVJ, eller av og til JJJJ. Det er blitt funnet en papyrus av Bibelen fra det tredje århundre etter vår tidsregning, der Guds navn er skrevet JJ. Vokalene e og a er hentet fra det arameiske ordet Sjema (‘Navnet’).Når de fleste oversetterne i dag velger å gjengi navnet JHVH i GT med "Herren" eller "Gud", skyldes dette to forhold: (1) Dels at en følger den praksis NT vitner om, nemlig at JHVH enten unngås eller erstattes med f.eks. "Herren" og (2) at en velger å gjengi en oversettelse av uttalen (adonaj, elohim). JHVH er utelatt i kopier av Septuaginta fra 4- og 500-tallet e.Kr., men forekommer i fragmenter av en tidlig revidert form av denne. Disse fragmentene kan dateres tilbake til det første århundre f.Kr. og det første århundre e.Kr. I sine oversettelser oppgir ikke Det Norske Bibelselskap noen utdypende forklaring på hvorfor JHVH er gjengitt med «Herren». Formen Jehovah ble imidlertid brukt konsekvent i Ny Baiboly, deres oversettelse til madagassisk.
To anerkjente oversettelser som gjengir JHVH med egennavn, er The Jerusalem Bible og The World English Bible, som begge bruker den engelske formen Yahweh. Sistnevnte oversettelse er siste utgave av American Standard Version, som i 1901 argumenterte for å bruke formen Jehovah konsekvent. Den reviderte utgaven av 1952 (Revised Standard Version) argumenterte helt motsatt, og byttet ut JHVH med the Lord (Herren) eller God (Gud). Mens siste utgaven nå altså velger formen Yahweh. Ut over disse er det stort sett eldre oversettelser som gjengir Guds egennavn, da som oftest i middelalderens populære form Jehova.
En annen bibeloversettelse som gjengir JHVH konsekvent med et tilsvarende navn (på norsk, engelsk, tysk osv.), er Jehovas vitners Ny verden-oversettelsen av de hellige skrifter. Det er åpenbart et ønske fra vitnenes side å framheve Jehova som en alternativ gjengivelse av JHVH, ettersom denne formen av navnet er blitt vanlig i bruk i vesteuropeiske språk i hvert fall siden 1200-tallet. Jehovas vitner argumenterer med hyppigheten navnet forekommer med i den hebraiske grunnteksten. De påpeker også at selv den nøyaktige uttalen av Jesu navn er gått tapt, uten at man av den grunn unngår å bruke navnet med den formen som er vanlig på det enkelte språk.
I Den hebraiske bibel opphøyes JHVH gjentatte ganger som det eksplisitte navnet på den høyeste Gud, den allmektige. (Salmenes bok 83:19) I bibelsk tid brukte jødene det både når de sang salmer, når de konverserte, når de bad og når de hilste hverandre. (2. Mosebok 8:29; Femte Mosebok 8:19; Ruts bok 2:4) Forkortete former av navnet forekommer også i en rekke bibelske personnavn og i den vanlige hyllesten halleluja – «lovpris Jah». Også ikke-bibelske tekstkilder, som Moabitt-steinen [1] fra det 9. århundre f.Kr., inneholder JHVH og bekrefter at jødene brukte navnet såpass hyppig at de omkringliggende folkeslagene bet seg merke i det.
Gud kaltes også: JEG ER, EL, ABBA(far), ALFA & OMEGA,SJADDAI, EL SJADDAI, ELIM, YEHOSUA.
JHVHs vesen ifølge de kristne greske skrifter
I Det nye testamente (NT) er JHVH identisk med Faderen, men han omtales både som Herre og Gud. Han tilskrives langt på vei de samme evner og egenskaper som i GT (Det gamle testamente, det kristne navn på Den hebraiske bibelen): opphøyd, kongelig, allmektig, vis og kjærlig, men også fordømmende. (Apostlenes gjerninger 7:2; 17:24,25; Johannes' åpenbaring 4:11; 21:6–8) De første kristne så Jesus som den lovte Messias-skikkelsen, Guds Sønn – den som oppfyller eller gjennomfører Guds hensikter: «Mange ganger og på mange måter har Gud i tidligere tider talt til fedrene gjennom profetene. Men nå, i disse siste dager, har han talt til oss gjennom Sønnen. Ham har Gud innsatt som arving over alle ting, for ved ham skapte han verden.» (Brevet til hebreerne 1:1,2; Evangeliet etter Johannes 1:18) Skriftene om Jesus i NT ble altså føyd til Guds Ord i GT, og kunne i ytterligere grad fortelle hvem JHVH var, og åpenbare hans hensikter.
I dag ser de fleste kristne JHVH som en del av Den hellige treenighet, i forening med Sønnen (Jesus Kristus) og Den Hellige Ånd. De tillegger ikke Guds opprinnelige egennavn, eller tetragrammet, mye betydning, og det blir sjelden nevnt i det daglige kristne liv.
