JULEGAVER - var fra begynnelsen av en del av lønnen til tjenestefolket, og virket også som en del av byttesamfunnet som sådant. Folk ga hverandre mat og bruksting, gjerne klær, og den som ikke hadde noe nytt å ta på seg julekvelden var det synd på. Først fra midten av 1800-tallet kjenner man igjen de gaveskikkene vi har i dag, de oppsto i byene, der pengehusholdningen kom først. Samtidig overtok en utkledd julenisse rollen som gaveutdeler i mange hjem, og juletreskikken begynte å spre seg til bygdene. Det var ofte lærerne som introduserte denne skikken til befolkningen, og i det samme oppsto juletrefestene i skole- og foreningssammenheng.
JULELYS - Vi har sett over at lyset kom inn i dyrkingen fra den gamle arianske religionen. Det stammer fra en felles, sentral forgjenger og er tilsynelatende forbundet med det assyrisk-babylonske systemet som gikk forut for arianernes inntreden i India rundt år 1000 f.Kr. Dette kunne ha vært så langt tilbake som assyrernes tidligste tider, i det andre eller muligens tredje årtusen før vår tidsregning.
Den gamle arianske skikken fortsatte blant germanerne med tenningen av bål til påske og utsendelsen av fakler til hvert hjem for å tenne bål til beskyttelse mot gudene for torden og storm. Denne tradisjonen fant man igjen over hele Tyskland. Forskjellen mellom de protestantiske og katolske samfunnene var at blant protestantene var det de unge som passet på bålene, mens det blant katolikkene var voksne menn. Festivalene var direkte knyttet til de gamle fruktbarhetsritene. Kirken ble senere innført som et sted for prosesjonen, og deltakerne gikk rundt kirken i samsvar med solens gang. Bålene ble tent på Påskebergene.
Denne tradisjonen ble innført i katolisismen som påskelyset. Dette ene store lyset ble tent lørdagen som gikk forut for påskesøndagen, og siden ble alle lys i kirken tent ut fra dette. Slik fortsatte det året gjennom, frem til neste påske, da et enkelt påskelys igjen ble tent. I de katolske landene fortsatte man å tenne bål, og i bålene som brant påskeaften ble det ofte satt inn en trefigur kalt Judas, og ofte blandet man asken med asken fra vigslede palmegrener som ble blandet med frøene når det var tid for å så. Selv der dette offeret er utelatt, kalles selve bålene for Judasbrenning.I Bayern brukte de det nylig tente påskelyset til å tenne lykter med, og de unge mennene løp til bålet for å tenne det. Den som først nådde frem, ble belønnet av husmødrene med røde egg dagen etter – altså påskesøndagen – ved kirkeporten. Brenningen av Judas ble ledsaget av en storslått feiring.
I Abruzzi, på samme dag, ble det hellige vannet samlet fra kirken som beskyttelse mot hekser og deres ondskap. Voksen fra lysene ble plassert på hattene og var siden en beskyttelse mot torden og lyn under stormene. I Calabria og andre steder i Italia har man lignende skikker med vann. En lignende tro finner man også hos germanerne i Böhmen. R. Chambers (The Book of Days, London and Edinburgh, 1886, I, side 421) har skildret at alle bål i Rom ble tent direkte fra den hellige ilden som tennes i Peterskirken påskelørdagen.Skikken med å tenne lys ser ut til å finne sted på kvelden før solens dag, som en del av det gamle systemet med soldyrking. Lys utgjør en del av de gamle magiske ritene og var felles for de okkulte systemene og blant de animistiske systemene som stammet fra assyrisk-babylonerne. Skikken med å tenne lys har en blandet symbolikk. Lysene i templet var spesielle og reservert for spesielle formål relatert til de sju lysene som Guds sju ånder i den ene lysestaken Menorah og de sytti lysene for Hærskarene i Salomos tempel. Dette ble av okkultister senere tolket som en henvisning til de sju himlene og de sju planetene. Oppstigningen gjennom sju nivåer i den animistiske sjamanismen kom inn i jødedommen gjennom Merkabah-mystisismen.
Lyset selv betraktes som et symbol på individualisert lys, og således for livet til et individ, i motsetning til det kosmiske og universelle livet (se Cirlot Dictionary of Symbols, Dorset, 1991, side 38). Dette er en distinksjon blant de okkulte, og ikke i kristendommen.Skikken med å tenne flere lys foran hedenske altere og senere i kristendommen er basert på premisser som er nedarvet fra den gudløse og blasfemiske læren om Den udødelige sjelen og forsøk på å isolere hellighet i individet gjennom handlinger fra de åndelige kreftene som er involvert gjennom å formilde det objektet som tilbes. Jo flere objekter, desto flere lys trenger man. Disse lysene står som symboler på den panteistiske tankegangen i læren om sjelen.
Skikkene i jødedommen er grunnlagt på en tenkning som fungerer på et lavere fysisk nivå og som stammer fra det babylonske fangenskapet og mystisismen som trengte inn i jødedommen i den perioden. I kabbalistisk jødedom trer man inn gjennom Kavanahs port (eller konsentrasjon) ved hjelp av meditasjon basert på lyset. Symbolene er således at man løfter opp sinnet gjennom meditasjon fra ett lys til et høyere. To av lysene kalles Bahir (skinnende) og Zohar (strålende), noe som henviser til to av de viktigste klassiske verkene innen kabbalismen (Kaplan Meditation and Kabbalah, Weiser, 1982, side 118). Disse lysene er i samsvar med Sefirot. Disse systemene ble forstått av Rabbi Moshe de Leon (1238–1305) i hans Shekel ha Kodesh fra år 1292 e.Kr.). Dette systemet med oppstigning er sjamanisme til det sjuende store lyset, Ain Sof. De er: Tov (God), Nogah (Glød), Kavod (Ære), Bahir (Skinnenede), Zohar (Strålende), Chaim (Liv) og det uendelige og sjuende er Ain Sof (Kronen). I Sefirot har man tilsvarende Chesed (Kjærlighet), Geveruah (Styrke), Tiferet (Skjønnhet), Netzach (Seier), Hod (Prakt), Yesod (Fundament).
Det gamle Zohar taler om ulike farger med hensyn til ilden, og dette kan stamme fra de mazdeanske systemene. Fargene på de sju nivåene i dyrkingen av Sin som månegud ble identifisert med Ziggurat i Babylon.Hele dette systemet er ren mystisisme, og bruken av lys i varierende former er direkte knyttet til magisk og mytisk tradisjon, bortsett fra når det tennes i Guds tempel som Menorah.
JULEBAKST - barna sanker ved, fedrene gjør opp ild, og kvinnene knar deig for å bake offerkaker til Himmeldronningen, og de øser ut drikkoffer til andre guder. (Jer.7:18 se også: Jer.8:1-3). Dagens tradisjon i Nederland er å gi sjokolade og mandelkaker formet som bokstaver. Forbindelsen med de gamle runene er åpenbar. Den germanske Wotan-høytiden var en blanding av offer og fruktbarhetsfestival under og i tiden rundt midtvinterfestivalen. Unge menn og kvinner fra de germanske stammene bad i gamle tider om en partner. Gavene fra Sinterklaas var også i form av elskende par laget av speculatius eller andre kakesorter. Det var også gaver formet som dyr – sukkermus eller -griser – som en erstatning for virkelige dyreoffer.
JULETRE - 
å hogge ned et tre for så å pynte dette med glitter og stas er kjent ifra gammel tid av. Profeten Jeremia i det gamle testamentet påpekte dette lenge før (ca. 600 f.kr) skikken kom til Europa. (Jer.10)
De dekorerte furuene og pinjene stammer direkte fra mysteriekultene og dyrkingen av guden Attis. Han holdes for å ha vært en mann som ble til et tre, og er derfor legemliggjørelsen av den urgamle treånden som vi treffer på i det gamle India eller i indusmytologien fra så langt tilbake som Harappa og Mohenjo Daro. Han er åpenbart en fruktbarhetsgud for kornet og bærer en frygisk kappe, i likhet med Mithras (fra statuen i Lateran, Frazer, v, side 279). Det å bringe inn treet pyntet med fioler og ullbånd er som å ta inn maitreet eller sommertreet i moderne folkelig skikk. Bildet som var festet til treet var et avbilde som representerte guden Attis. Dette ble tradisjonelt beholdt til året etter, da det ble brent (Firmucus Maternus De errore profanarum religionum).
Den opprinnelige hensikten med denne skikken var å holde vegetasjonens ånd intakt gjennom det kommende året. Frygierne dyrket furuen/pinjen over alle andre trær, og det er fra dette området mysteriene og Mithraskulten stammer. Den er trolig hellig for kultene siden den er grønn vinteren gjennom, mens andre trær står nakne. Husk på at furukvae ble brent ved høytidene for vintersolverv. Opprinnelsen har i årenes løp gått tapt i det assyrisk-babylonske systemet. Likheten med guden Attis ble endret til solsymbolet som en monstrans på toppen, og siden til engler og andre typer dekorasjoner. Dekorasjonene var lett gjenkjennelige som solen, månen og stjernene i babylonernes treenige system med Sin, Ishtar og Shamash, eller Isis, Osiris og Horus i Egypt.
Eføy var også hellig for Attis, og hans evnukkprester var tatovert med symbolet på eføybladet.Pinjenøtter var en ingrediens i fremstillingen av vin som ble brukt i de orgiastiske ritene for Kybele, som i virkeligheten var motstykker til de dionysiske orgiene, og de ble sammenlignet av Strabo. Ved høytiden i Thesmophoria ble de kastet ut blant griser og andre symboler på fruktbarhet i Demeters hellige hvelv, i den hensikt å stimulere fruktbarheten for marken og kvinnene. Dermed har vi kommet tilbake til høytidene for Demeter og de aspektene som er blitt beholdt og som forbindes med julen i Europa generelt, som vi allerede har sett.
Skikken med å pynte juletre er omtrent fem hundre år gammel (Europa) . Vi vet at det første treet ble pyntet i Tyskland en gang på slutten av 1500-tallet. Derfra spredde skikken seg videre i Europa. Til Danmark kom skikken i 1808. På Holsteinborg slott pyntet de et tre med epler og kaker og papirblomster. Familien Lehman i København hadde sitt tre klart i tre år etter. Da sa folk: "Har dere hørt at de har satt fyr på et "grantre" midt i stua i første etasje i Kongensgate"? Alle skulle se det merkelige treet, og de aller ivrigste satte opp stiger for å kunne titte inn av vinduene! Juletreet kom til Norge i 1822. En familie i hovedstaden hadde venner og bekjente i Danmark og Tyskland og lærte skikken å kjenne der. Og så tok det ikke så mange år før storbønder, prester og andre "fint-folk" tok etter. Noen syntes riktignok at det var "synd" å trekke et vanlig grantre inn i stua og stase det til. Det tok oppmerksomheten bort fra julens egentlige budskap mente de! Men fra 1915 regner vi med at juletreet ble vanlig å se i de fleste norske hjem.
Juletreet skal tradisjonelt være et "evig-grønt tre". Det skal symbolisere "Det evige liv".
Oftest bruker vi gran eller furu som juletre, men etter som skikken bredte seg i landet vårt, kunne man se mange løsninger for å skaffe seg et juletre. På steder der det var vanskelig å få fatt i gran eller furu, brukte folk einer eller kvister av løvtrær. Det fortelles at noen til og med pyntet sengestolpen eller sopelimen som juletre. Tidligere hogde mange familier treet selv i dagene før jul. Nå blir nok de fleste trærne kjøpt på torget, bensinstasjonen eller på supermarkedet. Uansett pyntes treet med like stor glede og omhu i dag som tidligere. Til å begynne med var juletrepynten hjemmelaget også her i landet. Det var kaker og kurver med rosiner og nøtter, samt epler og selvsagt vokslys. Siden kom "kjøpepynten" som ga flere variasjoner. Likevel pyntes de fleste norske juletrær etter faste tradisjoner.
JULENISSEN For å finne ut hvor julenissen kommer fra, må vi ta turen tilbake til Romerriket. Julenissenes historie i Norge er knapt hundre år gammel. Men opptakten 
til den skikkelsen vi kjenner som Julenissen, stammer fra Lykia i Lilleasia (dagens Tyrkia). På 300-tallet, levde det en biskop i Lykia som het Nicolaus. Det sies at han ble foreldreløs veldig tidlig og at han vokste opp i et kloster. Videre fortelles det at han var den gang en av verdens yngste ordinerte prester. I sin ungdom gjennomførte han en pilegrimsferd til Egypt og Palestina. Da han kom tilbake, ble han utnevnt til biskop av Myra og ble fengslet under forfølgelsen av Diokletian. Han ble løslatt da Konstantin ble satt på tronen. Det finnes desverre ingen nedtegnelser om hans liv som historikerne setter særlig lit til, så det meste vi vet om Nicolaus er basert på fortellinger og legender. Det grodde tidlig frem mange fortellinger og legender om Nicolaus og hans virke. Det ble fortalt at han var de svakes beskytter i en tid med krig, nød og forfølgelse.Han var sjøfolkenens venn og reddet dem fra havsnød, og ble gjerne avbildet med våte klær, og skjegget dryppende av sjøvann. Man kunne be til ham for å løye stormen eller for å få seilevind, het det i Hellas.
Nicolaus overtok en del trekk fra kulten til den gamle greske havguden Poseidon. Mest kjent er allikevel beretningene om Nicolaus som barnas beskytter. Engang skal Nicolaus ha tilkalt en engel som vekket tre små gutter fra døden, etter at de var blitt myrdet av en vertshusholder. I en annen legende kommer Nicolaus med gaver. En fattig mann hadde ikke råd til medgift til sine kjære døtre og trodde han måtte selge dem til en bordell. Men i ly av mørket kom Nicolaus og kastet en pose gull inn i gjennom vinduet i mannens hus. Den fattige mannen fikk dermed råd til å gifte bort den ene datteren. Men det var to døtre igjen. Nicolaus sies da å ha solgt en del av kirkesølvet for så å kaste to nye poser inn vinduet til mannen. Dermed ble de to andre døtrene reddet. De tre gullposene finnes den dag i dag i pantelånernes symbol (Tre gule sirkler). Da Nicolaus døde (6 desember) i år 345 e.Kr. eller år 352 e.Kr. ble han snart etter, kanonisert til helgen. Hans popularitet var stor og over 3000 kirker ble innviet som Sankt Nicolaus kirker. Dette skjedde fra hans død og frem til reformasjonen på 1500-tallet. Han ble gjort til skytshelgen for en rekke byen over hele Europa og han er skytshelgen for det gamle Russland. Allerede på 500-tallet begynte pilegrimer å valfarte til hans grav i Myra, der det skal ha dryppet helbredende eliksir fra sarkofagen.
På 1000-tallet var Nicolaus-kulten blitt så stor at sør-italienske handelsmenn kidnappet Nicolaus-sarkofagen og tok den med til Italia. I år 1087 ble kisten med Nicolaus’ levninger tatt med til byen Bari, hvor de fortsatt skal befinne seg. Kjøpmennene satte straks igang en kampanje for å få folk til byen, ved å fortelle om fantastiske mirakler rundt sarkofagen. Året etter begynte pilegrimene å strømme til byen.
På 1200-tallet dukket St. Nicolaus for første gang opp med gaver til barn, på klosterskolene i syd-Europa. Klostrene hadde fra tidlig på 900-tallet feiret "De uskyldige barns dag- 28 desember", til minne om alle de uskyldige guttebarna som ble drept da Herodes lot alle guttebarn under 2 år dø. Dagen ble feiret med opptog og prosesjoner til ære for barnas helgen St. Nicolaus. Etter hvert ble opptogene så populære at de ble flyttet til St.Nicolaus’ egen dag, den 6 desember -hans dødsdag i følge tradisjonen. De eldste beretningene og gavetradisjonen stammer fra Tyskland. Skikken med å gi gaver spredde seg fra lukkede klosterskoler og ut til folket. Det var vanlig at en skikkelse ikledd 
bispedrakt delte ut smågaver. Etter hvert ble det vanlig at barna natten til 6 desember satte en liten lekebåt i vinduet eller utenfor døren, og om morgenen var båten fylt med godsaker. St. Nicolaus hadde vært der i løpet av natten. Siden ikke alle hadde råd til lekebåter, ble båten byttet ut med en sko. Fra skoen kom etterhvert strømpen, denne skikken skriver seg fra franske nonner og det er herifra vi har skikken med julestrømpen. Tradisjonen som forbindes med gavmildheten hans dannet grunnlag for skikken blant de normanniske franske nonnene med å gi til de fattige på St. Nikolas’ dag eller aften. Denne skikken ble senere kjent som Boxing Day etter skrinet eller boksen for almisser i kirken. Dette ble tradisjonen bak Boxing Day 26. desember. I Tyskland gav man også Kristusgaver til de fattige, og de årlige paradene antok gudinne-symboler fra Den himmelske Mor i mysteriekultene. Den hollandske skikken med at barna sparte hele året til julegrisen, førte til at sparegrisen ble innført.
Sammenblandingen av de falske romerske kappene som presteskapet bar ved narrenes festival og fortellingen om Odins ville ferd og vismennenes skjegg hos alvene ved Yule-festivalene gjennomgikk en gradvis utvikling. Nikolas av Myra var en helgen i den katolske kirken frem til 1969, da han led samme skjebne som mange andre myter.
Fra 1500-tallet finnes de eldste historiene om folk som kledde seg ut som St. Nicolaus og gikk fra dør til dør og delte ut smågaver. Nicolaus fikk seg tjener, som samtidig var hans motpart. Tjeneren er kjent under mange navn. Knecht Rupert i Tyskland, Swarte Piet i Nederland og Pere Fouettard i Frankrike. St. Nicolaus belønnet snille barn, mens Rupert gav slemme barn ris. På gamle bilder av St. Nicolaus og andre lignende skikkelser er det ofte å se at de bærer på et ris eller et fange pinner. (Bundle of sticks i Amerika). I Nederland fikk barna vite at det var: Swarte Piet som klatret ned i pipa for å legge igjen gaver.
Da reformasjonen kom på 1500-tallet forsøkte kirken å knekke folks helgentro. Men troen på St. Nicolaus hadde fått dype røtter og lot seg ikke knekke. Samtidig dukket den protestantiske kirkens Weinachtsman opp, og med ham kom også flere andre skikkelser av samme art. Selv om hollenderne var protestanter, tviholdt de på sin Sinter Klas og barnefesten 6 desember. Og nesten 500 år etter at helgentroen ble avskaffet feirer de stadig St. Nicolaus - Sinterklas. Sinterklas er et synkretisk produkt av den gamle Germanske og Teutonske religionen.
Det var hollandske immigranter som tok med seg Sinterklas til Amerika. De holdt skikken i hevd og Sinterklas er det direkte opphavet for Santa Claus. Clement Clark Moore innførte en rekke nye elementer i sitt dikt A Visit from Saint Nicholas (Et besøk av St. Nikolas, julenissen, ovs. Som ble omdøpt til "Twas the Night Before Christmas" (Det var natten før jul, ovs). Han innførte elementer som det åttende reinsdyret som inneholdt den tradisjonelle fremstillingen om torden og lyn; som gudene fra Yule-tradisjonen i form av Donner (torden) og Blitzen (lyn). Santa Claus fortsatte å være en alv fra Yule-tradisjonen frem til den amerikanske borgerkrigen, da Thomas Nast fra Harpers Weekly fikk i oppdrag å lage en tegneserie om Santa Claus. Han fortsatte med dette etter borgerkrigen, og forlaget McLaughlin Brothers Printing Company prøvde seg frem med fargen på drakten til Santa Claus og bestemte seg for rødt. Den endelige forandringen skjedde i 1931. Skandinaven Haddon Sundblom ble leid inn av Coca-Cola for å tegne Santa Claus. Da modellen døde, tegnet Sundblom Santa Claus etter sitt eget ansikt. Slik fortsatte han i 25 år. I 1941 ble sangen Rudolph the Red-Nosed Reindeer skrevet. Den ble spilt inn på plate av cowboysangeren Gene Autry. Coca-Cola-modellen, fargene og de amerikanske mytene som omgav figuren er nå blitt sluttproduktet av minst tre tusen år med hedensk avgudsdyrking innpakket i ren kommersialisme som først utgikk fra handelsmennene i den romerske Saturnalia og som ble fullført i USA.
Det er ingenting ved den såkalte Christmas (julen) som er kristent, og den er så dypt rotfestet i falsk religiøs overtro at den er et direkte brudd på den bibelske loven. Ingen kristen kan feire julen og fortsatt være en kristen.
Den amerikanske Santa Claus ble en kjempesuksess i hjemlandet, noe Coca-Cola så sin enorme verdi å ikle
Mens europeerne godtok helt den amerikanske nissen, nektet Nederlenderne å gi slipp så sin Sinterklas og Swarte Piet og i mange land fantes det lokale utgaver av gaveutdeleren.
Her får du Coca Cola sin egen versjon av deres Julenisse! http://www.thecoca-colacompany.com/heritage/cokelore_santa.html
* Most people can agree on what Santa Claus looks like -- jolly, with a red suit and a white beard. But he did not always look that way, and
2006 marked the 75th anniversary of the famous
Before the 1931 introduction of the
Through the centuries, Santa Claus has been depicted as everything from a tall gaunt man to an elf. He has worn a bishop's robe and a Norse huntsman's animal skin. The modern-day Santa Claus is a combination of a number of the stories from a variety of countries.
The Civil War cartoonist Thomas Nast drew Santa Claus for Harper's Weekly in 1862; Santa was shown as a small elf-like figure who supported the Union. Nast continued to draw Santa for 30 years and along the way changed the color of his coat from tan to the now traditional red. Though some people believe the
The
At this time, many people thought of
In 1930, artist Fred Mizen painted a department store Santa in a crowd drinking a bottle of Coke. The ad featured the world's largest soda fountain, which was located in the department store of Famous Barr Co. in St. Louis, Mo. Mizen's painting was used in print ads that Christmas season, appearing in The Saturday Evening Post in December 1930 *
I Italia er det den kvinnelige La Befana som deler ut gavene. Hun ligner mest på en heks, men hun er snill og god. I Hellas er det St. Basilius som gir gaver. I dag ligner St. Basilius ganske mye på den amerikanske, men bære ofte en lang drakt. I en del andre land er det Juleengelen som kommer med barnas gaver. Inspirert av den russiske Far Frost, skapte den tyske maleren Mortiz Schwind på midten av 1800-tallet figuren Herr Winter. Han hadde skjegg, kutte og is i håret. Nesten parallelt dukker Der Weinachtsman opp som en protestantisk St. Nicolaus. I det protestantiske Nord-Europa (Norge), er det julaften og ikke juledagen som er den viktigste festdagen for barna. For da kommer julenissen selv og deler ut gavene og han slipper dermed pipeklatringen.
I England beholdt man navnet Father Christmas. Han minner svært om Santa Claus, og folkeminnegranskere mener han har røtter tilbake til middelalderens helgenspill og julebukk-opptog. I vårt århundre har amerikansk og europeisk tradisjon nærmet hverandre -med et lite unntak. Den amerikanske Santa bruker kort jakke og bukser. Mens den europeiske holder seg til fotsid kappe -den siste rest av St. Nicolaus’ bispedrakt (Den katolske kirke).
Norden`s forhold til nissen er uklart, fordi vi ikke som andre skiller skarpt mellom julenissen og fjøsnissen. Ettersom de heter nisse begge to, og dukket opp ganske 
parallelt på 1800-tallets illustrerte magasiner, grodde de delvis sammen. I folkloren er julenissen en slags sjefsnisse, omgitt av hjelpende fjøsnisser. I byene er det "julemannen" som regjerer, mens fjøsnissen fremdeles har sine tilhengere på landsbygdene. Fjøsnissen-Haugbonden-Tunkallen eller Gardvorden som han også kalles, har tradisjonelt ingen ting med gaveutdelingen å gjøre – ei heller med jula.
Men siden han er blitt dyrket som en slags "husgud" gjennom hundrevis år, har han etterhvert blitt tilegnet roller ved juletid. Det er ikke uvanlig at det er en fjøsnisse som kommer med gavene i dag. Men opprinnelig så var fjøsnissen en som måtte få gaver for å være snill. Folk på gårdene "ofret" gjerne litt til nissen for at det skulle gå gård og budskap godt i det kommende år. De satte ut mat og øl til denne vetten/nissen som befant seg i en slags mellomverden mellom vår egen og den mystiske underjordiske. Fjøsnissen har overlevd i folketroen, tross forbund og bannlysning fra kirkelige hold.
Dagens fjøsnisse er en snillere utgave, som holder hus på låver, i skogen eller på andre familie-tradisjonelle steder. Hvor nissen bor går gjerne i arv fra generasjon til generasjon. Hvor julenissen bor er egentlig litt ymse, men en ting er sikkert! Julenissen har Laugkontor i Julebyen Drammen, samt stor utstilling, hotel og et eget nisseland i Finland.
Vedtreet
Vi vet at germanerne brente julevedtreet (Yule log) som allerede på 1000-tallet var en gammel skikk. I 1184 nedtegner prosten i Ahlen i Münsterland skikken med å ta et tre for å tenne høytidsilden ved Herrens fødsel (Frazer, x, side 247). Dette finner man også igjen i gamle tiders Britannia, og skikken var lik teutonernes og tydeligvis kelternes skikker. John Brand siteres av Frazer som sa at Yule-kubben tilsvarer midtsommerbålene, men at markeringen holdes innendørs på grunn av kulden ved vintersolverv (ibid., note 2). Dette var ikke noe annet enn den feilaktige tilskrivingen av 25. desember til solverv, som var satt av til dyrkingen av solen (Frazer, x, side 246). Tenningen av ilden fant sted for å hjelpe solen med å tenne sin sluknende lampe på ny, og hele systemet med ild og lys fremfor den Himmelske jomfru ved fødselen er basert på den eldgamle dyrkingen av Modergudinnen og hennes nyfødte barn, solen. Lampene hjelper til med å tenne den himmelske ilden for solen, og dette er den grunnleggende ideen bak flammene og deres bruk innen zoroastrianismen.
Julevedtreet var også i bruk blant europeiske grupper, og ble lagt på ilden for å avverge torden og storm. Det er en tydelig forbindelse mellom teutonernes gamle guder for torden og storm og været og julevedtreet ved (vinter)solverv.
Misteltein
Mistelteinen var hellig i druidenes religion. Druidene, som kom via Egypt som vismenn, ble opptatt av irene i Spania blant gadelianerne før skotsk-irene drog til Irland. Derfra spredte de seg til Britannia og Europa (MacGeohagen The History of Ireland, Sadlier, NY, side 42; jf. Frazer, ii, side 358, 362; ix, side 76 ff, 301).
Ifølge Plinius (Natural History, xvi, side 249–251) stammer ordet druid fra det greske ordet for eik som er drus. Det er imidlertid det samme eller lignende på keltisk, hvor det er daur. Druidene er således eikens prester. Kulten deres er dermed eldgammel og forbundet med eikelundene. Andre forskere foretrekker å avlede navnet fra stammen til ordet som betyr kunnskap eller visdom – følgelig var de trollmenn eller magikere. Dette fremkommer også av tittelen Magi (vismann, ovs. anm.) som de innehadde (jf. Frazer, xi, side 76–77, note 1 til side 76).
Druidenes kalendersyklus var på tretti år, og det ser ut til å være et slektskap mellom deres og boetiernes dyrking, ettersom begge dyrket eller påkalte eiken. Således kan begge ha hatt en ariansk forbindelse. Den boetiske syklusen, under høytiden for den store Daedala, var på seksti år og ikke tretti. Dette kan ha en sammenheng med den arianske skikken som følges blant inderne vedrørende den sekstiårige syklusen som er grunnlagt på den stjernebaserte syklusen til Jupiter.
Mistelteinen ble skåret med en gullsigd den første eller sjette dagen i måneden (Frazer, xi, side 77-78). Den ble ansett for å gi fruktbarhet. Man hevdet den falt ned fra himmelen og kalte den for den som helbreder alt (Fraser , xi, side 77–79, 82). To hvite okser ble ofret ved skjæringen den sjette dagen til dette formålet. Presten var kledd i en hvit kappe. Italikerne skar på den første dagen i måneden og druidene på den sjette dagen. Denne forskjellen kan trolig forklares med begynnelsen på den månebaserte kalenderen i begge systemene. Ingen av dem skar mistelteinen med et redskap av jern. Den kunne ikke berøre marken, og ble derfor fanget opp i et hvitt tøystykke.
Dersom vi godtar Plinuis’ forklaring, trodde italikerne at mistelteinen som vokste på eik hadde lignende egenskaper. Således var det en likhet i troen mellom begge systemene.
Vi er altså tilbake til fruktbarhetssystemet fra Saturnalia og helbredelsen fra mysteriene og Apollo, men i en gammel form, felles med arianerne før år 1000 f.Kr.
Dette systemet var så gammelt at det til og med var felles med det hos Ainu-folket i Japan, som også holdt det hellig. De bruker imidlertid misteltein skåret fra piletre, siden det treet er hellig for dem. De er enig både med druidene (angående helbredende egenskaper) og italikerne (angående kvinnens fruktbarhet) i sin tro (Frazer, xi, side 79).
Denne troen strekker seg til de innfødte på øya Mabuig i Torresstredet (ibid.). Den felles troen finner man også igjen i Afrika, blant Walos-folket i Senegambia (ibid.).
Dyrkingen av mistelteinen som et middel som helbreder alt, har man oppdaget både blant sveitsiske bønder og svensker (ibid., side 82). Det ble hevdet at den nordiske guden Balder ble drept med en misteltein, og Frazer gir en utførlig redegjørelse for dette i sitt verk.
Misteltein ble brukt som et legemiddel mot epilepsi generelt, og av anerkjente medisinske fagfolk i Storbritannia og Holland så sent som på 1700-tallet (ibid., side 83, notert av Ray i UK i år 1700, Boerhave i Holland i 1720, og hans elev Van Swieten i 1745).
Mistelteinen ble ansett for å beskytte mot lyn og brann, og derfor ble den også forbundet med Yule-systemet (Frazer, xi, side 85).
Den ble vanligvis brukt ved midtsommerbålene, og på denne tiden var den forbundet med guden Balders død. Det ser ut som om virkelige menneskeofringer har funnet sted på denne tiden i Danmark, Norge og Sverige (Frazer, xi, side 87). Skikken med å kaste offeret som ble utpekt ved loddtrekning inn i Beltane-bålet og Den grønne ulven av midtsommerbålene ble forbundet med dette dyrkingssystemet, som treånder eller vegetasjonens guder (ibid., side 88).
Dyrkingen av mistelteinen knyttes direkte til kulten rundt dyrkingen av eiken, og var vanlig blant alle arianerne. Kelterne i Lilleasia utøvde sin dyrking i lunden som kaltes Drynemetum. Dette er et rent keltisk ord og betyr Eikens tempel. Dette er eikelundene som også inneholdt en fallos som det tales imot i Bibelen.
Blant den slaviske befolkningen var eiken et hellig symbol på den store guden Perun, og blant germanerne ble eiken rangert først blant de hellige trærne. I gammel tid tilbad de eiken, og enkelte av disse skikkene og holdningene har overlevd frem til i dag (Frazer, ibid., side 89).
Eiken var også hellig for italikerne, og bildet av Jupiter på Kapitol var opprinnelig intet annet enn et naturlig eiketre. Ved Dodona ble også Zeus dyrket som nærværende i en eik. Frazer konkluderer med at arianerne, deriblant kelterne, germanerne og litauerne, alle sammen betraktet eiken som hellig før de ulike folkeslagene ble spredt, og dette felles landområdet må ha vært fullt av eik. Mistelteinen er bare et symbol på eiken, som et himmelsendt aspekt av helbredelse, beskyttelse og fruktbarhet.
Tenningen av hellige bål, enten det var blant kelterne, germanerne eller slaverne, foregikk alltid ved bruk av eik. Enten ved å gni to pinner mot hverandre, eller ved å gni eikepinnen mot en grå stein (ikke rød). Samme type skikker finner man fra germanerne til det skotske høylandet hvor det ble tent nødbluss (jf. Frazer, xi, side 91).
Frazer sier at den evige flammen for Vesta i Rom ble holdt ved like med eikeved. Eikeved brennes også i den evige flammen foran den hellige eiken i Romove i Litauen. Store stykker av eik brennes også ved vintersolverv og frem til årets slutt, da de blir erstattet av et nytt vedstykke. Asken blandes inn blant frø og såkorn for å gi fruktbarhet.
Den felles forbindelsen i alle disse beretningene er brenningen av bål og skjæringen av misteltein. De gamle arianerne trodde – som vi kan slutte oss til ut fra myten om Balder – at eiken var guden og mistelteinens forbindelse med den garanterte et langt liv. Det menneskelige offeret ved midtsommerbålet sikret avlingens liv. Bruken av misteltein og julevedtre ved vintersolverv henvendte seg også til gudens offer som ble representert av mennesket som tok hans plass, samt tilbakekomsten av systemet med solen. Dette er den underliggende symbolikken i juletradisjonen (jf. Frazer, xi, side 93).
Mens mistelteinen stod, kunne verken guden eller stedfortrederen bli skadet. Skjæringen av mistelteinen var både signalet og årsaken til hans død.
Kristtorn og eføy
Kristtorn og eføy sies å representere det mannlige og det kvinnelige. Eføy klamrer og slynger seg – og antas å representere det kvinnelige. Kristtorn er stikkende og rank – noe som antas å representere det mannlige.
I Surrey i England brukes kristtorn til å føre et barn gjennom en kløft for å lege brudd, mens det var vanlig å bruke ask andre steder (Frazer, xi, side 169, note 2).
Kristtorn var hellig for Fratres Arvales eller Brødrene av de dyrkede marker. Dette var et romersk kollegium med tolv prester som utførte offentlige religiøse seremonier til støtte for jordbruket. De bar kranser av kornaks. Offeret deres fant sted i lunden til gudinnen Dias, ca. åtte kilometer nedover Tiber fra Roma. I denne lunden vokste det laurbær og kristtorn. Den var så hellig at det ble gitt soningsoffer hver gang et tre eller til og med en gren falt til marken. Dette hadde selvsagt en tendens til å skje når snøen og stormene gjorde sitt inntog ved vintersolverv. Derfor har man også fått forestillingen om kristtorn og den hvite julen. Mer omstendelige offer måtte til når et tre ble truffet av lynet. Da gravde man treet opp med roten, delte det opp og brente det. Deretter plantet man et annet tre i dets sted. Ved den romerske festivalen for Parilia, som var til ære for buskapens velvære, bad bøndene om tilgivelse dersom de gikk inn i en hellig lund, satt under et hellig tre eller fjernet kvister fra hellige trær for å fôre sauene (jf. Frazer, ii, side 123).
Plinius sier at skogene tidligere var templer for guddommene, og at selv på hans tid tilegnet bøndene et høyt tre til en gud med ritualer fra eldre tider (Plinius’ Natural History, xii, side 3).
Eføy er symbolet på mysteriekulter. Den tygges av deltakerne på de bakkanalske festene. Den forbindes med guden Dionysius, eller Bacchus.
Grekerne brukte eføy som en av de to vedpinnene. Den faste vedpinnen ble ofte laget av en parasittisk eller krypende vekst som vanligvis var eføy. Den bevegelige pinnen ble vanligvis laget av laurbær. Eik ble også brukt til denne pinnen.
De gamle inderne brukte en parasitt (klatrefiken) for å lage den bevegelige vedpinnen, og der ble parasitten brukt som det mannlige begrepet. Det virker som om grekerne snudde opp ned på dette konseptet. Eføy ble ansett som kvinnelig og laurbær som mannlig. Men det greske ordet for eføy er et hankjønnsord, og eføy ble i gammel tid forbundet med den mannlige guden Dionysius. Ordet for laurbær er et hunkjønnsord, og identifiseres med en nymfe. Vi kan dermed trekke den slutningen at grekerne, i likhet med inderne, betraktet konseptene på samme måte i riktig gamle tider, men at de muligens forandret dem etter hva som virket mest hensiktsmessig (Frazer, ii, side 251–252).
I gamle dager var det forbudt å berøre en eføy eller nevne den ved navn. Eføy var også hellig for guden Attis, og derfra kommer vi til furu eller pinje, som også var hellig for den guden (jf. Frazer, side 278; se også studieskriftet Korset: Dets opprinnelse og betydning [039]).
Eføy var også hellig for guden Osiris (Frazer, vi, side 112) og for drømmer (ibid., x, side 242). Slik ser vi et fellesskap mellom systemet med en treenig gud og mysteriekultene generelt som naturlig knytter an til systemet med solverv og soldyrking. Kristtorn og eføy er dermed også symboler på eiken og andre lunder og trær som er tilegnet guddommene som Bibelen fordømmer så sterkt.
