VÅKNE OPP DU SOM SOVER, Å SE HVOR DU ER PÅ VEI!
Det er meget interessant å oppdage, at flere er inne på samme tanken angående jula og dens feiringer. Jeg tror at Gud i den siste tid opplyser enkelte mennesker som er åpne for sannheten hva som er riktig og ikke, pga all den avgudsdyrkelse som blir feiret i denne verden og det til og med av de kristne eller skal vi si; "det de selv tror er en sannhet". Jesus hadde rett da han sa at falske profeter og brennmerkede folk har lurt inn vranglære i MENIGHETEN. Mye av dette har kommet med de såkalte "predikanter"
Jul - Den 25.desember er dagen markert på kalenderen som Jesu fødsel. (Dette etter den engelske kalenderen. Ifølge gammel tid startet den nye dagen allerede klokken 18.00 kvelden før, altså i dette tilfellet på kvelden den 24. desember begynte 25. desember.) Men når begynte denne feiringen av Jesu fødsel på den 25 desember? Hyrder i Palestina oppholdt seg ikke ute på markene midt-vinters! Adam Clarke skriver følgende:
The Catholic Encyclopedia sier : “Julen var ikke blant de tidlige menigheters fester. Irenaeus og Tertullian utelot den fra deres lister over fester.” (The Catholic Encyclopedia, vol.3,s.724, art. “Christmas”.) Senere, når kirkene ved ulike steder begynte å feire Jesu fødsel, var det mange forskjellige meninger om den korrekte dato. Det var ikke før mot slutten av det fjerde århundre at den romerske kirken begynte å feire den 25. desember. (Se The Catholic Encyclopedia, vol.3, s.725, art. “Christmas”). Men, ved det femte århundre, var det forordnet at Kristi fødsel “for evig” skulle bli feiret på denne dato, selv om dette var den samme dagen for den romerske festen, fødselen av Sol, et av sol-gudens navn. (The Encyclopedia Americana, vol.6, s.623).
JULEFEIRING
Feiret apostlene og "de første kristne" Jesu fødsel?
Nei, apostlene og "de første kristne" feiret ikke Jul. Navnet jul kommer av norrønt "jól", og er et fellesnordisk navn på den store hedenske fest som ble feiret omkring midtvinter. Den hedenske fest skulle etter de norrøne kilder, holdes for et godt år og man skulle ha julé-øl og drikke gudenes (norrøn skikk) minne. Til julen har det i tidens løp knyttet seg forestillinger av forskjellige opphav. Noen har holdt julen for en fest til ære for solens gjenkomst, men folketroen og de skikker som er knyttet til julen gir bare svake holdepunkter til en slik antagelse. Snarere synes julen å være en fest knyttet til jord-dyrkningen, en arbeidsfest ved slutten av det agrariske arbeidsår. Julen ble etter innføringen av kristendommen i Norden en fest til minne om Kristi fødsel. Det hadde vart temmelig lenge før kirken innførte denne minnefest og da Jesu fødselsdag var ukjent, ble julen i begynnelsen feiret til forskjellige tider (men alltid på vinteren, for da ble det et lyspunkt i mørket)! bl.a. 6. Januar (De hellige 3-kongers dag / 3 vise menn fra Østen) Først omkring midten av 1300-tallet ble 25. Desember den vanlige festdag i Roma;
Antikkens mysteriekulter
En sterk konkurrent til kristendommen i Romerriket, Mithras-kulten. Mithras ble innført i Rom av pirater tatt til fange av Pompeius ca. år 63 f.Kr. De stedene hvor man markerte Kristi død ved vårjevndøgn var de samme stedene som var opprinnelsen for dyrkingen av guden Attis, eller hvor den hadde sine dypeste røtter, nemlig Frygia, Gallia og tydeligvis Rom selv. En annet karakteristisk trekk som sammenfaller med oppstandelsen, er at datoen også tilskrives den 27. mars, to dager senere, og det er her den forkortede perioden mellom korsfestelsen fredag og oppstandelsen søndag forekommer.
Av de mange mysteriekultene nevner vi Isiskulten, Demeter og Persefone-mysteriet i Eleusis utenfor Athen, og Mithraskulten. Det er funnet en mengde Mithrastempler fra Afrika i sør til Skottland i nord, og den var en tid kristendommens største konkurrent. Mithraskulten blomstret opp i århundret før Kristus. Kultens intellektuelle og åndelige senter var i Tarsus i Lille-Asia, oppvekstbyen til Paulus. Mithraskulten var esoterisk. Det vil si at tilhengerne litt etter litt fikk tilgang til læren gjennom et gradssystem. Formålet med kultens ritualer var at deltakerne skulle få oppleve reisen "gjennom himlene" til Guds rike, og på denne reisen var Mithras følgesvenn og vokter. I dag blir slike erfaringer kalt "ut av kroppen" eller "nær døden" opplevelser, med den forskjellen at i mysteriene ble prosessen bevisst oppøvet og styrt av deltakerne.
Den esoteriske meningen med symbolikken i Mithrasmysteriet ble for få år siden funnet av vitenskapen: Punktet for vårjevndøgn, det vil si der solen står på den første vårdagen (sett i forhold til "fiksstjernene" i bakgrunnen), beveger seg baklengs gjennom zodiacen med en hastighet av 1 grad hvert 72. år. Hvert 2160 år går punktet for vårjevndøgn over i et nytt stjernetegn, og det beveger seg baklengs rundt hele zodiacen i løpet av 25 920 år.
Omkring 2200 år før Kristus gikk vårjevndøgn fra Tyrens tegn og inn i Værens tegn. Astrologene mente at man gikk over fra Værens til Fiskenes tidsalder ved konjunksjonen mellom Saturn og Jupiter i Fiskenes tegn, syv år før vår tidsregnings begynnelse. Vi er nå i overgangsfasen fra Fiskenes til Vannmannens tidsalder – eller New Age som det kalles.
Symbolikken i Mithrastemplene beskriver overgangen fra Tyrens til Værens tidsalder, og Mithras ble holdt for å være den som styrer tidsaldrene og menneskenes vandring gjennom rekken av tidsepoker. Av andre elementer fra Mithraskulten kan vi nevne: i følge legenden ble han født 25. desember i en underjordisk hule av en jomfru, mens noen gjetere var vitne til fødselen og kom med gaver til barnet. Mithras døde ikke, men dro levende opp til himmelen. Han var en solgud og ble følgelig æret på søndagen, som er solens dag. Sentralt i Mithrasdyrkelsen var dåpsritualer og et hellig måltid med brød og vin. Ut fra dette er det forståelig at Konstantin den Store som ble omvendt til kristendommen i år 312, kunne gi ut mynter med bilde av Mithras i år 320 uten motforestillinger, og at det viktigste symbolet i tidlig kristendom ikke var korset, men fisker. Det må tilføyes at esoterisk kristendom ikke ser på Jesus Kristus kun som innlederen av Fiskenes tidsalder, men også som et vendepunktet i menneskehetens utvikling.
Relationship with Mithraism
Front: Mithras killing the bull, being looked over by the Sun god and the Moon god.
Back: Mithras banquetting with the Sun god.
There are many parallels between Mithraism and Christianity. These include the central figures of each religion having virgin births celebrated on the same date (December 25th), the stories of Christ and Mithra as children being visited by shepherds, the trinity, and the immortal soul. Mithraism was popular in the Roman administered regions before the advent of Christianity, and some have theorized that these themes were transferred to early Christianity by proponents of Mithraism.
However, writers of Christian apologetics have argued that because the Gospels were written before 100 and that since little is known of Roman Mithraism until after 100 that it is not possible to definitively state that Christianity borrowed any of its doctrines from Mithraism; some have even suggested it is more likely the flow was the other way. Ronald H. Nash has stated "allegations of an early Christian dependence on Mithraism have been rejected on many grounds. Mithraism had no concept of the death and resurrection of its god and no place for any concept of rebirth -- at least during its early stages...During the early stages of the cult, the notion of rebirth would have been foreign to its basic outlook...Moreover, Mithraism was basically a military cult. Therefore, one must be skeptical about suggestions that it appealed to nonmilitary people like the early Christians."
Frygerne: Urgamle innskrifter på de frygiske kongenes graver er skrevet med bokstaver som minner om det gammel greske alfabetet. Frygernes folkekarakter var svak og mottagelig for fremmede inntrykk. Deres religion hadde en sterk dragning mot det mystisk-fantastiske. Guddommene Kybeles og Dionysos' larmende og orgastiske dyrking var svært utbredt i Frygia. Frygerne hadde en spesiell toneart i musikken, og på billedkunstens område utmerket de seg særlig gjennom sin billedhogging i stein, av og til var hele klipper utsmykket med storartede relieffer.
Frygia ( gresk; Egvyia, latin: Phrygia), landskap i Lilleasia, i de vestre, sentrale delene av det anatolske høylandet, del av dagens Tyrkia. Homer nevnte frygerne som et folk som var bosatt på bredden av elven Sangarius (nå Sakarya, den nest største elven i dagens Tyrkia), som renner nordover og vestover med utløp i Svartehavet. Senere er det antatt at Frygia lå vest for elven Halys og øst for Mysia og Lydia. Riket besto av Stor-Frygia, som lå mellom Lydia i vest og elven Halys i øst, og Lille-Frygia ved Propontis, kystlandskapet i nordvest som senere ble regnet som en del av Mysia.
Frygerne var kilden til Mithrassystemet og mysteriekultene generelt.Den hyllet også en guddom som var født av en jomfru. Paven og de geistlige bruker "hatter" som har navnet etter "Mithra-kulten" og solguden av samme navn og de bærer derfor også sol-korset på sine hatter (Mithraer) som symboliserer/bekrefter dette. Før var dette festdag for solguden RA(betyr øye) (5.Mos.17:2-6) som vi kjenner igjen fra 1.Dollar seddelen og som tydeligjør den nye verdensordning grunnlagt i 1776 (Ps. Det nye "Twintower" som skal bygges i New York skal bli 1776 - fot høy). Aton (en senere epoke)og også solguden Mithra ("kontrakt" eller "pakt"). Avesta Mithra var en gud i Persia fra omkring 2000 f.k.r,. En personifisering av solen. Det finnes også flere Gude-skikkelser som ble tilbedt. Kristne har blitt ledet til å akseptere at både jul og påske er grunnleggende deler av den kristne tradisjonen. Faktum er at disse høytidene slett ikke er kristne, og begge to har sine røtter i mysteriekultene, Saturnalia, dyrkingen av Modergudinnens system og dyrkingen av solguden. De er i direkte strid med Guds lover og Hans system.
Guden Mithra nevnes ofte som en forgjenger til Mithras, en konkurrerende gestalt til Kristendommens jesusgestalt i det tidligere Romeriket. Dette samband er vanskelig å dokumentere, men man vet at Mithra var høyeste gud hos flere stammer i nåværende Iran. Han dyrkes paralelt med "zoroastrismens" Ahura Mazda og Anahita og fortrengtes delvis av denne kult for å senere oppgå i den romerske Mithraskulten. I zoroastrismens hellige skrift Avesta finnes en hymne tillegnet Mithra og i Parthien forekommer han som dynastigud tillsammens med andre gudsgestalter som til eksempel Shamash.
Den opprinnelige Mithragestalten var da ikke omgitt av den innviklede symbolik som kjennetegner den romerske Mithras. Blant omstendighetene som er likedane for Mithra og Mithras kan nevnes fødselen i en grotte 25 december. Sansynligvis har disse guder sammen med den Indiske guden Mitra likedane Indoeuropeiske røtter! -USA- feirer denne dagen som julaften.
I det store og det hele er det mange gale oppfatninger i tilknytning til hvordan man tidfester de forskjellige hendelsene ved Jesu fødsel, også når det gjelder feiringen av hans fødselsdag....
Etter såpass mange års aktiv bruk av en tekst, fester den seg som sannhet i mange menneskers sinn (vranglære).
Når en nyopptatt nådde rang som "Miles" (soldat), ble han tilbudt en krone som han skulle nekte å ta imot med å si "Kun Mithras er min krone". Det uutslettelige korsets merke, et symbol på solen, ble så svidd inn i hans panne med et varmt jern for å symbolisere gudens eierskap over han. Den store festivalen på Mithra-kalenderen ble avholdt den 25. desember, og den sekstende hver måned ble helligholdt for Mithras. Den første dagen i uken var dedikert til solen (SØNDAG), hvortil bønner ble deklamert om morgenen, ettermiddagen og kvelden. Gudstjenester ble avholdt på søndagene (lørdagen er hviledagen fra den bibelske - GT - grunnteksten), og med klokkeklang ble lovprisninger ofret til Mithras.
Vi holder søndag hellig i stedet for lørdag fordi den katolske kirke på kirkemøtet i Laodikea (år 336 e.Kr.), overførte sabbatens hellighet fra lørdag til søndag. Ved store anledninger, tok "mithras soldater" del i sakramentet med brød og vin, i det "hellige okser" ble ofret (Taurobolium). På det eksakt samme sted som hvor det siste Taurobolium fant sted ved enden av det fjerde århundre i Phrygianum, står i dag: Vatikanets St. Peters Basilika... Som den siste hedenske religion i det romeske riket, banet mithraismen vei for kristenheten ved å overføre de bedre elementer ved hedenskapet fra denne religionen.
The New Encyclopædia Britannica skriver følgende:
“Ifølge en romersk almanakk, ble den kristne julefesten feiret i Rom ved år 336 e.Kr........Under det 4´de århundre var feiringen av Kristi fødsel adoptert av de fleste østlige kirker. I Jerusalem varte opposisjonen imot julen lenger. Men den ble etterhvert akseptert. I den Armenske kirken ble den aldri akseptert....” (The New Encyclopædia Britannica. Vol.3, s. 283, “Christmas”, 1989).
Encyclopædia skriver følgende om den Armenske kirken:“Det er den eneste gamle kirke som aldri aksepterte jule-festen den 25. desember.......”(The New Encyclopædia Britannica. Vol. 16, s.304). James George Frazer sier følgende: “Den største hedenske religiøse kult som fostret feiringen av 25. desember som en hellig dag gjennom den romerske og greske verden, var den hedenske sol-tilbedelsen - Mithraisme ..... Denne vinterfest ble kalt “fødselen” - “fødselen av Solen”.” (Frazer, The Golden Bough, s.471).
Var den hedenske fest "fødselen av Solen" grunnen til at den 25. desember ble valgt av den romerske kirken? Vi vil la Catholic Encyclopedia svare: Den velkjente sol-festen Natalis Invicti (fødselen av den uovervinnelige Sol) feiret på den 25. desember, har en sterk fordring på ansvaret for vår desember dato”. (The Catholic Encyclopedia, vol.3, s.727, art. “Christmas”)
The New Encyclopædia Britannica skriver: “25. desember var også ansett som fødselsdagen for den Iranske mysterie guden Mithra, Rettferdighetens Sol.” (The New Encyclopædia Britannica, Vol.3, s.283, “Christmas”).Videre skriver The New Encyclopædia Britannica: “Julens dato var med hensikt fastsatt på den 25. desember for å gi støtte til feiringen av den store fest for solguden....” (The New Encyclopædia Britannica, Vol.24, s.708).Ettersom hedenske sol-skikker var iferd med å bli “kristnet” i Rom, er det forståelig at forvirring ville bli resultatet. Noen tenkte til og med at Jesus var Sol, Solguden.
Den kristne kirke overtok mange hedenske tanker og bilder. Feiringen av Kristi fødsel den 25. desember har for eksempel sin rot i sol-dyrkelsen, solens fødselsdag. Saturnalia, den romerske vinterfest fra 17. til 21. desember, hadde gleden som sitt kjennetegn sammen med gaver og lys som er typisk for den senere julehelg. Soldyrkelsen hang igjen i den romerske kristenhet, og Pave Leo I måtte i midten av det femte århundre refse gudstjenestedeltakerne som snudde seg for å bøye seg for solen før de gikk inn i St.Peters basilika. Noen skikker som senere ble kristnet, for eksempel bruken av lys, røkelse og kranser, ble til å begynne med avvist fordi de symboliserte hedenskap” (2000 år med Kristus, Kristendommens historie, Luther Forlag, 1981, s. 131-132).
Tertullian måtte forsvare at Sol ikke var de kristnes Gud; Augustin fordømte den kjetterske identifikasjonen av Kristus med Sol. Pave Leo I irettesatte bittert sol-tilbedende kristne, på selveste trappetrinnet av apostelens basilika, da de snudde seg for å tilbe den oppstandne sol.” (The Catholic Encycloedia, Vol.3, Christmas”).
Konstantin ....... hadde en mangelfull forståelse av den kristne tro, og til å begynne med klarte han ikke å skille mellom Jesu Kristi Fader og den guddommelige Sol.(2000 år med Kristus, Kristendommens historie, Luther Forlag, 1981, s. 130).
Julefesten er av langt senere dato enn påske og pinse. Bibelen gir oss intet holdepunkt for å vite datoen for Jesu fødsel. Men tidlig begynte man å regne den 25. desember som Jesu fødselsdag. Det skjedde på 200 tallet, men noen årlig høytidsdag var denne dagen ennå ikke. Dette var forøvrig dagen for sol invictus, den uovervinnelige sol. På 300-tallet begynner de å feire julen til minne om Jesu fødsel. (2000 år med Kristus, Kristendommens historie, Luther Forlag, 1981, s. 10).
Vinterfesten var veldig populær i gamle tider. William S. Walsh skriver:“I det hedenske Rom og Hellas, i de Teutonske barbareres dager, i de fjerne tidene for den tidlige egyptiske siviliasjon, i spedbarnsalderen for rasen i øst og vest og nord og sør, var perioden av vintersolvendingen alltid en periode av glede og feststemning. (Walsh, Curiosities of Popular Customs, s. 242).
Fordi denne sesongen var så populær, ble den av den romerske kirke adoptert som tiden for Jesu fødsel. Noen av våre nåværende juledags skikker ble influert av den romerske Saturnalia. "Det er en kjent kunnskap” sier skribenten Cyril Bailey, “at,....mye av vår forbinnelse med julesesongen - helligdagene, givingen av pakkene og den allmenne følelsen av mildhet - er bare arven fra den romerske vinterfesten Saturnalia ...overlevninger av hedenskap.” (Bailey, The Legacy of Rome, s.242).
Tertullian nevnte at praktiseringen for utvekslingen av gaver var en del av Saturnalia. Det er ingenting galt i det å gi gaver, selvfølgelig. Isralittene gav gaver til hverandre ved tider av feiringer - feiringer som ble holdt på grunn av rene skikker (Ester 9,22). .....at de skulle gjøre disse dagene til dager med festlighet og glede, og de skulle sende presanger til hverandre og gaver til de fattige”. Men noen har forsøkt å forbinde jule-gaver og Jesu fødselsdag med disse som ble presentert til Jesus av de vise menn. Dette kan ikke være korrekt. Ved tiden da de vise menn kom, lå ikke Jesus lenger i en krybbe, men var i et hus (Matt. 2,9-11). Dette kunne være en lang stund etter hans fødselsdag. Og de presenterte sine gaver til Jesus, ikke til hverandre!
Matt. 2,11: “Og da de var kommet inn i huset, så det det lille barnet sammen med sin mor, Maria, og de falt ned og tilbad Ham. Og da de hadde åpnet sine skrin, bar de fram gaver til Ham: gull, røkelse og myrra.
Det er også meget interessant i denne sammenhengen å sammenligne Matt. 2,11 med Luk. 2,12 i henhold til de greske ordene som er benyttet på de to stedene. Ved et studie av disse to skriftstedene vil du oppdage at i Lukas 2,12 er det greske ordet for spedbarn benyttet, mens i Matt. 2,11, når de vise menn kommer er det greske ordet for et lite barn, (som beskriver et mer modent barn) benyttet.
Juletréet, som vi kjenner det går bare tilbake noen få århundrer, men idéen om tilbedelse av “hellige trær” er meget gammelt. En gammel Babylonsk fabel fortalte om et evig-grønt tre som sprang ut av en død tre-stubbe. Denne gamle stubbe symboliserer Nimrods død, det nye evig-grønne tréet symboliserer at Nimrod har kommet tilbake i live igjen i Tammus! Blant Druidene var eiken hellig, blant Egypterne var det palmen, og i Rom var det granen, som var dekorert med røde bær under Saturnalia feiringen. (Walsh, Curiosities of Popular Customs, s.242).
I Esekiel 8,5-18 lar Herren Esekiel se all den avgudsdyrkelsen som blir drevet i tempelet på den tiden. Her blir Tammus-dyrkelsen nevnt i Bibelen, se Esekiel 8,13-14: “Han sa også til meg. Snu deg likevel igjen, og du skal få se ar de gjør større styggedommer. Så førte Han meg til døren i porten til Herrens hus, den som vender mot nord; og se, der satt kvinner som gråt over Tammus". Her ser vi at jødene på Esekiel´s tid var kjent med Tammus, og at Tammus-dyrkelsen var utbredt. Her hadde tilbedelsen av Tammus kommet så langt som til selve templet. Tammus var fruktbarhetsguden. Juletreet har også blitt sammenlignet med fruktbarhet i den senere tid.
I henvisningen til dette Skriftsstedet skriver 1988 oversettelsen om Tammus:“Babylonsk fruktbarhetsgud. En gråt over gudens “død” når vegetasjonen visnet, og feiret hans “oppstandelse” når det begynte å spire igjen.” Den Skandinaviske guden Odin var betrodd å gi spesielle gaver ved juletiden til dem som nærmet seg hans “hellige” grantre. (Ethel L. Urlin, Festivals, Holy Days, and Saints´ Days, s.222). I minst 10 Bibelske referanser er det grønne tre forbundet med avgudsdyrkelse og falsk tilbedelse (1.Kong. 14,23 f.eks.). Siden alle trær er grønne minst en del av året, er den spesielle benevnelsen om “grønne” trær antagelig til trær som alltid er grønne.
“Juletréet ......gjentar i korthet idéen om tre-tilbedelse ....forgyldne nøtter og kuler som symboliserer solen....alle vinter-solvendings fester har blitt absorbert inn i juledagene... benyttelsen av kristtorn og mistelstein fra Druidiske seremonier; juletréet fra æren gitt til Odin´s hellige gran.” (Ethel L. Urlin, Festivals, Holy Days, and Saint´s Days, s.222). Når vi tar alt dette i betraktning, er det interessant å sammenligne en uttalelse fra Jeremias med dagens skikker angående det å dekorere trær i juletiden.
Jer. 10,1-5: “Hør det ordet som Herren taler til dere, O Israels hus: Så sier Herren. Lær ikke hedningenes vei! Og bli ikke forferdet av himmelens tegn, for hedningene er forferdet av dem. For folkenes skikker er til ingen nytte; For en hogger seg et tre fra skogen med øksen, et verk av arbeidsmanns hender. De pynter det med sølv og med gull; de fester det med nagler og med hammere så det ikke skal flytte seg. De står oppreiste som palmetréet........”
The New Encyclopædia Britanncia skriver følgende om juletréet: “Juletréet, et evig-grønt (tre), vanligvis en balsam eller douglas gran, dekorert med lys og utsmykning som en del av julefesten. Benyttelsen av evig-grønne trær, vinding, og kranser som et symbol på evig liv var en gammel skikk for Egypterne, Kineserne, og Hebréere.” Folkene på Jeremias dager laget som sammenhengen sier avguder ut av trær. Ordet “arbeidsmann” er ikke bare en skogsarbeider, men en som utformer avguder (Jesaia 40,19-20 og Hosea 8,4-6). Og ordet “øks” kan referere til et spesielt bildeskjærings verktøy. Det kan her være snakk om utarbeidelsen av avguder av trær, men også om et tre som avgud som blir pyntet, og som vi har sett utfra historien var tre-tilbedelse meget utbredt på den tiden. Videre vet vi at Egypterne og Hebréerne pyntet trær på et tidlig tidspunkt.
Encyclopædia Britannica skriver videre om juletréet:
“Tre-tilbedelse var vanlig blant hedningene i Europa, den overlevde etter deres omvendelse til kristenheten i den Skandinaviske skikk, ved å dekorere hus og låver med evig-grønne trær ved nyttår for å skremme vekk Djevelen, og ved å sette opp et tre for fuglene under juletiden (julenek); det overlevde videre i skikkene, også observert i tyskland, ved å plassere et juletre ved en inngang eller på innsiden av huset midt-vinters i helligdagene. Det moderne juletre, oppstod opprinnelig i vest-tyskland. En hoved-støtte fra et middelaldersk spill om Adam og Eva, var et grantre med epler (paradis tre), som representerer Edens hage. Tyskerne satte opp et paradis tre i sine hjem den 24. desember, Adam og Evas religiøse festdag. De hang kjeks på det (symboliserer nattverds-brødet - hostie); i en senere tradisjon ble kjeksene byttet ut med kaker i ulike størrelser. Lys ble også benyttet som et symbol på Kristus. I det samme rom, under julefeiringen, var julepyramiden, et triangel konstruert av ved, med avsats for å holde jule figurene, dekorert med evig-grønne planter, lys og en stjerne. Ved 1600-tallet ble jule pyramiden og paradis-tréet sammensmeltet og ble til juletréet.” (The New Encyclopædia Britannica, Vol.3, s. 284).
Hensikt med denne artikkelen er ikke å dømme deg som feirer jul eller julehøytid, men å gi deg de historiske fakta som foreligger om hvor jule-tradisjonen har sin opprinnelse fra. Mange mennesker feirer jul stort sett fordi det er “god gammel skikk”, og tenker ikke på hvor jule-tradisjonen kommer fra.
