Steel Witness

Menighet (av middelnedertysk menheit, fellesskap) er et lokalt geografisk distrikt innen en religion, med medlemmer som bor på et bestemt sted og kommer sammen i samme forsamlingshus. Ordet menighet kan også sikte til en større gruppe religiøse mennesker. Det kan brukes om et helt trossamfunn med alle dets medlemmer. I overført (ikke religiøs) betydning kan ordet også brukes om en gruppe personer med samme mening eller felles sak som de står for. Tidligere var det vanlig at ordet menighet ble brukt om prestegjeldene i byene. Nå brukes oftest ordet menighet synonymt med sogn. 

Menigheten er den kristne forsamlingen. De som har sagt ja til Jesu frelse. Menigheten eller kirken er derfor ikke et hus, noen ansatte eller noen aktiviteter. Menigheten er de troendes forsamling. Det viktigste er at Guds rike kommer til mennesker og det stedet vi bor, med frelse og livsforvandling på alle plan. Det er ellers interessant å merke seg at det ser ut som om Gud forholder seg til menigheten som alle kristne på et spesielt geografisk område. Gud ser ikke de ulike forsamlingene som enkeltmenigheter, men ser på all aktivitet i verden som en og samme menighet.  (Åp. 2 og 3)

Guds rike er ikke noe vi bygger, Guds rike er der hvor Gud utøver sin makt og sitt herredømme. Og vårt primære kalle er å søke det og be som Han lærte oss: La ditt rike komme!, og dernest handle på Guds Ord og ta steget i tro. Hver menighet har sitt eget spesifikke kall, men er i en nær relasjon med hverandre. Praktisk sett betyr det at de deler ressurser innenfor områder som økonomistyring, eiendomsdrift, personal, kommunikasjon, kursing, barn og ungdomsarbeid osv. Det er likvel ikke de funksjonelle strukturene, men livet i menigheten som inspirerer.

I disse fellesskapene knyttes disippellivet og menighetslivet tett opp til hverdagen og menneskers liv. Her lever en ut bønn, lovsang, bibellesning osv på en naturlig, ekte og avslappet måte.

Folk lengter etter den barmhjertighet, om sorg og nåde som bare Gud kan gi. Menighetene må derfor legge forholdene til rette for at Gud kan få vise sin godhet. De som går der må bli utfordret til å regne med Guds nærvær midt i hverdagen, ved å be og lytte til hva Gud ønsker vi skal gjøre i ulike situasjoner, og så tørre å handle på det Gud sier. Vi som kristne må tørre å spørre Gud; hva er det dette mennesket trenger – utover det jeg selv kan gi? Verdien av det enkelte mennesket vi møter blir så mye større når vi begynner å spørre hva Gud ønsker å gi som jeg kanskje ikke er i stand til å gi utfra mitt eget hode eller ressurser.

Jesus modellerte for disiplene og så lot ham dem få prøve seg igjen og igjen. Han ga dem nådegavene etterhvert som de trengte det. Og de lærte å handle utfra det de mottok fra Gud. Behovene er mye de samme i dag som på Jesu tid. Folk er ensomme, syke og svake – selv midt i sin velstand. De lengter etter den barmhjertighet, omsorg og nåde som bare Gud kan gi. Alt for ofte har vi kristne vært der med dommen over all umoralen og ugudeligheten. Men vi som enkeltkristne og våre menigheter må gi folk et annet bilde av Gud, ved å vise Guds godhet. Og ved å møte folk med den smerte de bærer på.

En mulig framgangsmåte for å gjøre Jesu gjerninger i og utenfor menigheten er:  Be, lytte til Gud og våge å handle på det de fikk fra Gud i form av bilder, kunnskapsord, tanker og profetier. Et vesentlig eksempel på å formidle Guds godhet: Forbønn for hverandre. Viktig med lav terskel for å bli bedt for kombinert med at ikke bare "eliten" er forbedere. Gi folk også utenfor kirken/bedehuset Guds godhet ved å først spørre Gud om hva de trenger. Akkurat som Jesus modellerte for disiplene, skal menighetsledere modellere Jesu gjerninger for menigheten.