Steel Witness

 Avgudsdyrkelse

Avgudsdyrkelsen avslører sin realitet og makt også i Menighetens teologi og forkynnelse. For det sikre tegn på at djevelen og avgudene har fått innflytelse og makt i tenkningen, viser seg i at teologien ikke lenger følger Guds ord og at forkynnelsen blir allmennreligiøs og kristelig utvannet. Så blir teologien opptatt av den menneskelige religiøsitet og tenkningens mangfoldighet, og forkynnelsen kretser hele tiden om de menneskelige følelser og reaksjoner. Men kraften fra den levende Gud i hans lov og evangelium uteblir. Og fordi mange av Menighetens ansvarshavende løper med avgudsdyrkerne, er det de kommer med vesentlig formale synspunkter og fromme politisk orienterte slagord som man oppfatter som aktuelle i tiden.

Avgudene har stor makt i sine kamuflasjedrakter. Guds ord sier avgudene er virkelige, reelle åndsmakter, onde ånder som tar makten over et menneske og kjemper mot det Guds ord sier og at Jesus Kristus skal bli Herre i livet vårt. Avgudsdyrkelsen er derfor et åndelig spørsmål. Avgudene fornekter Guds tale om syndens alvor, om Jesu guddomsherlighet og hans soningsdød på korset. Men de gjør det godt kamuflert – med mange tilsynelatende fromme talemåter.

Derfor er kampen mot avgudene en kamp på liv og død, mot «mørkets makt» som bare Jesus Kristus kan fri oss fra, som apostelen Paulus sier (Kol 1:13). Han sier at vi ikke har «kamp mot kjøtt og blod, men mot makter og myndigheter, mot verdens herrer i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet» (Ef. 6:12). Da skjønner vi bedre de krefter vi er opp mot i avgudsdyrkelsen.

Djevelen

Den farligste og best kamuflerte av alle levende avguder og som er all avgudsdyrkelses far, er djevelen. Han fristet også Jesus (Matt 4). Han er en morder og løgnens far, sier Jesus om ham (Joh 8:44). Han kler seg i en engels skikkelse og lar løgnen framstå som sannhet, sier apostelen Paulus (2. Kor 11:14). Derfor er han forførerisk og en vedvarende trussel mot den kristne menighet. Han er føreren av ondskapens åndehær og forsøker å ødelegge Jesu Kristi frelsesverk og vår tillit til det. Og han arbeider gjerne godt kamuflert på det åndelige plan.

Særlig aktiv er djevelen i det å så tvil og opprør mot det første bud, den eneste sanne Gud og evangeliet. Og til det bruker han alle midler. Han skjuler seg ofte i en eller annen fremmed skikkelse som sår tvil om Guds klare ord, likesom han gjorde det i Paradiset første gangen. «Har Gud virkelig sagt?», er hans klassiske spørsmål. Eller han skjuler seg i et bestemt tilsynelatende åndelig og fromt menneske, men som er svikefullt når det gjelder Jesu Krist herlighet, likesom han brukte Judas.

Helst og mest skjuler han seg i alle slags surrogatguder som han bruker for å ødelegge vårt åndelige liv og ta fra oss troen. Han utnytter og forsterker våre laster, vår eget Ego, imponerer oss med andre menneskers falske religiøsitet og åndelige ideer, og frister oss med popularitet, karriere og penger. Og dette djevelens arbeid og fristelse i oss gjør at disse avgudene får makt over oss. Tilsynelatende er avgudene ofte døde ting og uten åndelig liv, men i virkeligheten er de redskaper for ond åndsmakt som djevelen står bak og som kjemper mot Gud. Og dette djevelens arbeid fører til at mennesket blir fiendtlig innstilt til sannhets Gud og hans vilje. For avgudsdyrkelsen som forvrenger sannheten, virker mer synd. Den øker synden til forherdelse dersom mennesket ikke omvender seg.

Djevelens virkemidler

I vår tid er ikke lenger stokk og stein lenger djevelens avguder og fristelser. Nå har djevelen andre virkemidler. Når arbeider han for å få frem i vår bevissthet at det ikke er noe som kan sies å være sant eller falskt, løgn eller sannhet. Nei, alt er egentlig like sant. Vi må respektere andre menneskers krav på sannheten, heter det. I vår moderne tids religiøsitet og filosofi er trenden at man forsøker å finne en fellesnevner for all menneskelig søken og religiøsitet.

Det skjer ved at man vil fastholde en eneste guddommelig virkelighet over alle ting og som alle religiøse mennesker forholder seg til direkte og indirekte. Alle mennesker søker egentlig den samme, ene, sanne Gud. Men vi oppfatter ham forskjellig, sier man!, og våre religiøse uttrykk er forskjellige. Men ingen erkjennelse av denne ene, samme og sanne Gud er mer høyverdig, verdifull eller sannere enn en annen. Derfor må det toleranse og dialog til som kan skape religiøs enhet. Så aksepteres både islam, hinduisme og all slags moderne og frittenkende nyreligiøsitet som delaktige i sannheten på en eller annen måte.

I denne virkeligheten står vi som kristne. Og vi kjenner djevelens og avguderiets fascinerende fristelse i vår sjel og på vårt legeme hver dag – om vi bare er åndelig våkne og oppmerksomme på det. Det høres jo både fromt og medmenneskelig ut. Og slagordet er jo kjærlighet og toleranse, medfølelse, innlevelse i tidens «religiøse lengsel/spiritualitet» og sans for medmenneskets «sårbarhet».

Det som skjer er at man med denne tenkning, som djevelen selv står bak, gjerne forvrenger Bibelens Gud, vår Gud, til en avgud som er annerledes enn han som har åpenbart seg. Man fornekter i sak (ikke nødvendigvis i ord) Bibelens treenige og personlige hellige Gud så han blir en upersonlig gjennomstrømmende kraft, makt, ånd, energi som binder all naturen og alle mennesker sammen. Han krever ikke lenger et menneske til ansvar for synden. Han er kjærlighet og ufarlig. Det har han vist i Jesus, sier man. Og så kommer alvoret ved synden og Jesu offerdød for den, slik Bibelen taler om den, helt i bakgrunnen.

Man taler gjerne om det åndelige samfunn med denne Gud på en helt annen måte enn Bibelen gjør. Gud taler ikke til oss med sine egne ord, men bare i menneskers ord om hvordan de forstår Gud. Og måten vi kommer i kontakt med denne kraft i tilværelsen på, er helst gjennom det estetiske, naturen, stillheten, meditasjonen og den religiøse ettertanke. Forkynnelsen av Guds ord fortrenges delvis eller helt i sin betydning. Det er som Bibelen sier: «Mennesket bytter sannheten ut mot løgn og ærer og dyrker skapningen fremfor skaperen, han som er velsignet i evighet» (Rom 1,25).

Denne forføreriske vrangtenkning og vranglære høres intellektuelt høyverdig ut, virkelig åndelig, vil noen si. Den virker åndelig tiltrekkende. Og denne form for nyreligiøsitet er blitt en reell trussel mot den kristen tro og sanne gudsdyrkelse fordi den også har fått innflytelse i teologien og Menighetens forkynnelse. Der denne tankegang får innflytelse, mister teologien sin substans og forkynnelsen blir utvannet og allmennreligiøs. Og mennesket vet til slutt ikke forskjell på rett og galt. Alt som kan begrunnes i det man kaller kjærlighet og toleranse, er tillatt.

Når Gud har gitt oss det første budet, er det fordi vi skal være oppmerksomme på den dødelige faren som ligger i religionsblanderiet og avgudsdyrkelsen. Det er uforenlig med en sann gudsdyrkelse slik Jesus har vist oss den. Den fører til åndelig død.

Avguden Mammon

En avgud som djevelen bruker til å få makt over oss, er den Jesus også uttrykkelig taler om og advarer mot. Det er mammon, som han kaller den. Med Mammon menes ikke bare rene penger, men alt som har en verdi her i denne verden og er av en slik karakter at det kan omsettes i penger eller føre til posisjoner som har samme makt og innflytelse som penger. Når mammon ifølge Jesus selv er en så stor avgud som kan holde et menneske nede i åndelig mørke og ha så stor makt over oss (Matt 6:24) (Luk 16:13), så er det av to grunner:

For det første fordi mammon er en vanlig kamuflasje for den farligste av alle avguder og som er alle avguders far: djevelen. Og dermed blir ikke mammonavguden bare en alminnelig menneskelig last som kan gå ut over andre mennesker, men den blir en åndsmakt av dimensjoner som inntar plassen for den ene sanne Gud. Og så er avgudsdyrkelsen et faktum.

Den andre grunnen til at Jesus spesielt nevner mammon som avgud, er vår syndige natur. I vår natur er det et skjult begjær etter alt annet enn Gud og hans vilje og herredømme over oss. «Vår onde natur står med sitt begjær Ånden imot…», sier apostelen Paulus (Gal 5:17). Vår Menighets bekjennelse sier at vi er født til verden med dette begjær. Så alvorlig er dette begjær at Gud har gitt oss hele to bud som omhandler det, det niende og det tiende bud. Der omtales det syndige begjær:

Vi tåler etter vår syndige natur svært dårlig at vi ikke har mer enn det vi har, at andre har mer enn oss eller at de har noe av det vi har lyst på. Uansett hvor godt et menneske har det, virker begjæret at det alltid er mer eller mindre misfornøyd og klager over det man ikke har eller kan få. Det får aldri nok. Derfor er den makt mammon representerer, farlig. For mammon kan jo, dersom vi får tak i den, skaffe oss det vi begjærer. Og der mammon ikke kan nås direkte i klingende mynt, der begjærer vi yndest hos andre mennesker, karriere og til og med fusk og fanteri for å oppnå det vi vil. Eller vi turer frem i selvsikkerhet, forfengelighet og æresyke som drivkrefter i livet.

Så er disse ikke-levende og selvproduserte begjæringer blitt avgudsmakter i livet vårt som djevelen bruker for å gjøre oss ufrie og holde oss fanget. Og så ødelegger avguden mammon kjærligheten til både Gud og mennesker. For denne avgud kan ikke forene sine interesser med omsorg for nesten. Avguden mammon er de onde ånders verk.

Og slik kan avguden mammon også komme inn i Guds menighet og herje. Personer, stillinger, karriere, maktjag, forfengelighet og prestisje preger ofte livet i Menigheten i like høy grad som ellers i verden. Og så lider Guds menighet. Kjærligheten fordunster, forkynnelsen av Guds hellige lov og evangelium blekner og vranglæren får spillerom.

Mot alt dette djevelske verk som avgudsdyrkelsen og den falske religiøsitet representerer, står det første budet: «Du skal ikke ha andre guder enn meg» osv. Under dette budet kalles vi til regnskap og til omvendelse. Det første budet henviser til Jesus Kristus. Det er han som skal ha all vår fokus, hele vårt hjerte og hele vår sjel i kjærlighet og troskap. For han er vår frelser. Han alene, ingen andre. Og han har for vår skyld og som eksempel for oss, overvunnet avgudene og djevelen (Matt 4; Kol 2:15).

Så er det bare tilliten til evangeliet, ufortjent av Guds nåde og samfunnet med Jesus Kristus som kan avvæpne djevelen og hindre at vi blir avgudsdyrkere. Jesus har avslørt avgudenes ondskap og de onde ånder. Han har seiret over djevelen. Han har åpenbart oss hvilken velsignelse fra Gud det er å bli frigjort fra deres trellekår og ha Gud alene som Herre. Det skjer når vi setter vår lit til ham som den ene sanne Gud, er rettferdiggjort ved troen og har syndens forlatelse. Da mister avgudene, djevelen og hele hans åndehær taket i oss. De onde åndsmaktene må vike.